Hvordan spøker man med atomvåpen uten å bare være dum? Det er vanskelig. Men Stanley Kubrick klarte det på svært elegant vis i den merkelige, sorte komedien Dr. Strangelove, med undertittelen "or how I learned to stop worrying and love the bomb".
Plotet høres delvis ut som om det kommer fra Zucker/Abrahams/Zucker, og er som følger: En ganske gal general ved navn Jack. D. Ripper(!) i det amerikanske flyvåpen har en teori om at kommunistene forsøker å overta verden ved å forurense kroppsvæskene våre(!), og finner ut at den beste måten å unngå at kommunistene overtar verden, er å slå til først. Dermed sender han sine B52 bombefly avgårde mot sovjetiske mål, og flyene - som har med atomvåpen - kan ikke kalles tilbake uten en spesiell sikkerhetskode som kun general Ripper kjenner til. Dermed sitter USAs militære og politiske ledere med et fryktelig dilemma: enten vil de blir ofre for en sovjetisk hevnaksjon etter den første bølgen, ELLER de må slå til med en gang med alle sine våpen for å ha en sjanse til å overleve. Det amerikanerne imidlertid ikke kjenner til, er den sovjetiske dommedagsmaskinen som automatisk vil utløse en rekke atomvåpen og dermed utslette alt liv på jordens overflate dersom nasjonen blir truet.
Dr. Strangelove er som man ser litt av et psykologisk drama, og filmen er innom masser av alvorlige og skremmende temaer. Faktisk er historien pakket mer referanser til amerikansk kommunist-skrekk, den kalde krigens politikk, atomvåpen-skremsler, den menneskelige faktor i atomkrig, paranoide militære, nazisme, spionasje og krig. Ikke akkurat en lystig liste over ingredienser, men Kubrick syr det hele elegant sammen til en skremmende, men morsom svart komedie.
Og mannen som bærer det hele er Peter Sellers. Han spiller den engelske kaptein Mandrake - general Rippers nærmeste assistent og den eneste som kanskje kan stoppe flyene med bombene, han spiller den amerikanske presidenten, og han spiller Dr. Strangelove, en lam atomfysiker med bakgrunn fra nazi-Tyskland og mannen som har tenkt ut dommedags-maskineriet (en helt fantastisk karakter!). Og alle rollene spilles med en overraskende grasiøsitet - ganske uventet fra mannen de fleste av oss assosierer med inspektør Clouseau. Sellers er virkelig knallgod i alle sine tre roller, og selv om han er langt fra slapstick er det også han som forsyner filmen med de fleste komiske øyeblikkene. Virkelig synd Sellers ikke spilte i så mye annet enn komedier.
Dr. Strangelove er spilt inn i 1963, og er laget i svart-hvitt. Den tekniske kvaliteten er så som så; her er det mange ganske flaue overblendinger av B52-modeller på flyfoto-filmer, og filmen har en del hakk og sår, men historien er så bra at det ikke gjør noe særlig. Bildeformatet varierer gjennom filmen (enkelte partier har letterbox-format, andre er i fullskjerm), og overføringen er for 4:3-skjermer, ikek 16:9-optimalisert. Et riktig valg når det gjelder denne filmen. Lyden er naturligvis også preget av alderen, men det er ikke vanskelig å følge med i dialogen (filmen er ikke tekstet på engelsk). DVD-utgivelen er dessverre fullstendig uten bonusmateriale.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Dr. Strangelove har blitt en klassiker. Man blir revet med i alle de dramatiske poengene som berøres i filmen, Sellers imponerer virkelig, og selv om den kalde krigen ikke lenger er hva den var (selv om det ser ut til å snu seg litt i disse Kosovo-dager...) er filmen absolutt aktuell. Morsom. Spennende. Skremmende. Obligatorisk.
Hans Petter Moland får vist samtlige av sine filmer, inkludert nykommeren En ganske snill mann, når han er Kosmoramas æresgjest. Frem til og med tirsdag 16. mars er det film som gjelder i Trondheim.
