Utgivelsen: 
Iron Man 2 [3 Disc] (2010)
Hardt og solid
Gode effekter og tonnevis av sjarm og karisma fra Robert Downey Jr. til tross, Iron Man 2 blir ikke mer enn høykompetent tungmetallunderholdning som er artig mens det står på og ikke noe mer.
Iron Man/Tony Stark (Robert Downey Jr.) har skapt en ny verdensordning; han er så mektig at ingen tør krige med hverandre mer. Smekkfull av pasifistisk idealisme nekter han plent å la militære utnytte oppfinnelsen hans, da han anser at han selv – forfengelig, forfyllet, forvirret og fysisk syk – er best egnet til å ha denne store makten. De militære, hans konkurrenter og senatorene liker ikke dette. Men i Russland sitter en gretten fyr, Ivan Vanko (Mickey Rourke) et geni som ble kriminell. Han lodder sammen skumle ting til kraftige kamprustninger og han har en uklar formening om hvorfor Iron Man må lide. Vodkaen får ta skylden for uklarhetene.
Først og sist: Robert Downey Jr. er Iron Man på en måte som ingen skuespiller har klart å bli en tegneseriefigur før. Det hjelper nok at Iron Man knapt var så kjent på forhånd som Spider-Man og Batman, men det Downey gjør med rollen savner sidestykke. Han tar med hele sin egen personlighet slik media kjenner den inn i rollen som en god method actor. Her er narsissismen, rusmisbruket, arrogansen og stridbarheten, alt det som før har hindret ham i å bli stjerne. Kombinert med Jon Favreaus frekke regi og Justin Theroux’ oppfinnsomme manus blir svakhetene til enorme styrker og vi står igjen med en helt som er umulig å mislike, og like umulig å overta for en annen skuespiller.
Det dumme er at det er svært lite annet enn Robert Downey Jr. og Tony Stark som gjør denne filmen severdig, og han er alltid bedre uten rustningen (som vel bare er CGI uansett). Intrigen er lite engasjerende og lite overbevisende og dessverre lite spennende. Det er aldri tvil om at Iron man kommer til å seire fysisk i de i og for seg vellagede kampscenene. Dialogene er tøffe, og Samuel L. Jackson er forresten overraskende god, etter å ha flytt på ryet sitt litt for lenge. Men alt det tøffe pratet og all den tragiske og fascinerende poseringen til Downey Jr. er ment å skulle ta oss til en actionfylt og følelsesmessig utladning som jeg føler aldri ordentlig kommer, i stedet blir actionscenene altfor ofte langtekkelige og forutsigbare.
Litt rotete, litt utilfredsstillende. Likevel er Iron Man 2 noe av det bedre man kan plukke opp på blu-ray i disse dager, og mange vil nok mene at opplevelsen av Robert Downey Jr. utfolde seg som Tony Stark er verdt filmen alene. Jeg sier ikke at de tar feil.
Bildet
Det er en filleting, men det later til å være noen bittesmå feil med overføringen som fører til noen nesten, men bare nesten umerkelige rykk i bildet i noen scener. Som helhet er det skarpt, med flotte dype farger.
Lyden
Man er jo temmelig bortskjemt her, og Iron Man leverer akkurat den framifrå varen som vi har rett til å vente av en slik film.
Bonus
Okay, jeg druknet nesten og synet av “3-disc set” på coveret skremte meg. Ikke uventet er det dynget på med så mange uvesentligheter fremført med super-fancy menyer og grafikk at det er vanskelig å finne frem til det mer seriøse stoffet. Bortsett fra deleted scenes og kommentarspor blir det meste overflødig. Den tredje disc’en er forresten bare DVD-versjonen.