Utgivelsen: 
The Dictator (2012)
Forbudt humor
Sacha Baron Cohens form for komedie er grov, ladet med tabuer, fråtser i fordommer og danser på knivseggen mot rasisme. Det er mange bomskudd i The Dictator, men absolutt mange fulltreffere også.
Aladeen (Cohen) er den ubestridte lederen for oljenasjonen Wadiya. Han samler på sportsbiler, han har en livgarde av sexy soldatdamer, han henretter alle som irriterer ham - han lever livet slik han mener det skal leves. Men uventede tumulter fører til at han plutselig befinner seg i New York, pengelens og skjeggløs.
Cohen har slått seg sammen med regissøren Larry Charles igjen, en veteran fra blant annet Seinfeld. Likhetene står ikke akkurat i kø, men i likhet med Jerry Seinfeld besitter Cohen en dyp forakt for alt som er politisk korrekt, konvensjonelt og akseptert. Skjult bak sin forsøksvis onde og despotiske rollefigur, hagler det med etniske vitser og det eneste som egentlig berger Cohen og filmen fra rasismestempelet er at ingen slipper unna. Ikke arabere eller muslimer, ikke jøder, ikke afrikanere eller afro-amerkanere og såvisst ikke hvite vestlige. Det lar seg ikke nekte at en del av humoren er ren spekulasjon i å sjokkere seeren, man ler halvkvalt mens man lurer på om han virkelig sa det han sa. Det lar seg heller ikke nekte at med en slik mitraljøseild av gager, så er det en god del som bommer og blir liggende flatt på marken. Det later til at filmskaperne er villige til å ta den risken, selve plottet skal tross alt drives fremover og det er dugelig med morsomheter som både treffer mål og som treffer hardt og godt.
Tittelen antyder et visst slektskap med The Great Dictator av Chaplin, men selve historien likner mer på Fangen på Zenda. Det er kanskje litt verre at fryktelig mye av filmen også likner på Eddie Murphy-filmen Coming to America. Hvis man går til tegneserienes verden, er det mange varianter av statsoverhoder som ender som fisk på land i et fremmed miljø og må lære en lekse, både i komedieform og i dramaform. Det jeg vil frem til er at det er veldig lite originalt med historien som danner de heller løse rammene for alle påfunnene. Sant å si er det ikke så mye av en film i det hele tatt, selve filmmediet er bare en egnet måte å etablere figuren Aladeen med sine referansepunkter og forbilder i den virkelige verden. Etter det kommer det bare en serie sketsjer som er så kronologisk monterte at de til sammen danner en grei historie med en slutt som dertil må fortelles med en klossete montasje.
Dette er ikke noen svakhet med filmen som rendyrket latteropplevelse, men jeg er redd for at det ikke akkurat blir noen klassiker. Som rendyrket latteropplevelse kan filmen faktisk trygt anbefales, og det skader såvisst ikke at mye av den grove og rå humoren er mesterlig sammenskrudd og har spiss brodd. Grovheter og krenking av tabuer betyr ikke det samme som at noe er dumt eller enkelt.
Teknisk
Framifrå teknisk kvalitet på lyd og bilde, ingenting å trekke. Ekstrastoffet er velsignet spartansk. Larry King-intervjuet (som er morsomt), en kort popvideo (som er morsom) og et rikt utvalg deleted og forlengede scener (der noen er morsomme).