Utgivelsen: 
The Filth and the Fury (2000)
Never Mind The Bollocks
Skal du kun se en dokumentar om The Sex Pistols, se denne! Dette er uten tvil den beste dokumentarfilmen om dette legendariske bandet. Tidligere filmer om The Sex Pistols har ofte fokusert på Malcom McLarens rolle, og basert seg mye på intervjuer med ham. Han har alltid gitt inntrykk av at det var han som satte sammen bandet, styrte karrieren deres, og i det hele tatt var hjernen bak det hele, The Sex Pistols var hans prosjekt. Dette inntrykket tones noe ned i denne filmen ved at bandmedlemmene får gitt sin versjon av hvordan ting skjedde.
McLaren blir selvsagt også intervjuet i denne filmen, men en får se mindre av ham her enn hva en vanligvis får, noe som fungerer veldig bra i og med at bandmedlemmene kommer bedre til rette med sine versjoner av historiene rundt bandet. Nå må det sies at det antakeligvis ikke hadde vært noe The Sex Pistols uten McLaren, men samtidig har mannen en tendens til å overdrive sin rolle for samtidig å kunne fremheve seg selv.
Regissør Julian Temple ser her også på bandmedlemmens arbeiderklassebakgrunn, og på den sosiale uroen i England i siste halvdel av 70-tallet. Dette er en interessant innfallsvinkel da denne sosiale uroen hadde veldig mye å si for at den britiske punkscenen oppstod. Punken var, og er til en viss grad ennå, et opprør mot det etablerte, og med ”the iron lady”, Margaret Thatcher bak roret, hadde britene mye å gjøre opprør mot på denne tiden. Denne innfallsvinkelen er interessant fordi den forklarer hvordan en slik musikkgenre kunne oppstå, noe som er viktig for å forstå hvorfor punkbandene dukket opp da de gjorde.
Samtidig er det interessant at Temple fokuserer på bandmedlemmenes bakgrunn i og med at dette viser på en måte undertegnede ikke kan huske å ha sett tidligere hvordan de hadde en grunn til å være sinte på styresmaktene, hvordan opprøret deres ikke var påtatt slik en kunne få inntrykk av at det var ut fra hva McLaren tidligere har uttalt. The Sex Pistols har til tider blitt omtalt som punkens boyband i og med at bandmedlemmene til en viss grad kom i kontakt med hverandre via McLaren og butikken hans, ”Sex”. Via intervjuer med bandmedlemmene virker det her som dette spilte en mindre rolle for dannelsen av bandet enn hva en tidligere kunne få inntrykk av.
Noe av det som er mest overraskende i filmen, er hvor åpenhjertig intervjuene med bandmedlemme er. Spesielt intervjuet med Johnny Rotten, hvor han snakker om Sid Vicious og gråter når han snakker om dødsfallet hans. Dette over 20 år etter Vicious’ tragiske dødsfall. Denne siden av Rotten har man ikke sett før, og slikt som dette er med og bygger opp under det faktum at dette bandet ikke kun var satt sammen av til dels tilfeldige folk for å tjene penger. At combacket i 1996 var økonomisk motivert var det nok ingen som tvilte på, men i utgangspunktet var det nok stort sett bare McLaren som kun tenkte på pengene.
Det er selvsagt en hel del live-opptak med i denne filmen, som seg hør og bør. Det som gjør dette ekstra interessant er at det er en del opptak her som ikke er vist tidligere. Når det er sagt er det også med en hel del opptak som nok mange har sett før. Vi får se opptaket fra Bill Grundy Show, hvor programlederen oppfordrer bandet, som på dette tidspunktet nok var noe beruset, til banne på direkten for å understreke hvor obskøne de var. Dette slo for øvrig tilbake mot Grundy selv som ble kraftig irettesatt etter dette programmet. Vi får også se opptak fra kontraktsigneringen foran Buckingham Palace, og en del andre klipp fra filmen The Rock’n’Roll Swindle, som regissør Temple forøvrig også har regissert. Dessuten får vi se en del klassiske opptak fra den famøse USA-turneen, som ble noe av det siste bandet gjorde.
Teknisk
Utgaven som her er vurdert er den norske ”S-Film” utgivelsen fra SF Norge. Denne er dessverre nesten ribbet for ekstramateriale. Det vi får er en trailer for filmen og ikke stort mer. Dette er for dårlig når en ser at den britiske utgivelsen for eksempel har mer konsertopptak, en kommentarspor med regissøren, og intervjuer med Sid Vicous og Nancy Spungen. Nå er selve filmen uansett så bra at nesten enhver utgivelse av den er verd å investere i, men ”problemet” er at en etter filmen er slutt har lyst på mer.
Sånn sett hadde bonusmaterialet fra den britiske utgivelsen vært svært kjærkomment også på den norske utgivelsen. Spesielt kommentarsporet hadde vært svært interessant å høre med tanke på at regissør Temple også regisserte The Great Rock’n’Roll Swindle, og sånn sett nok har inngående kjennskap til bandet og bandmedlemmene. Sjansen er med andre ord stor for at i hvert fall undertegnede kommer til å gå til innkjøp av den britiske utgivelsen også. Et godt tips i så måte er nok å gå for den britiske utgivelsen med en gang.
Når det gjelder lyd og bilde, stammer de ulike opptakene fra mange ulike kilder og kvaliteten på dem er noe varierende, men er i det store og hele god. Lyden presenteres i stereo, og er klar og fin. Å vurdere lyd og bilde på en slik dokumentarfilm kan være noe vanskelig på grunn av nettopp det at det er brukt bildemateriale fra så mange ulike kilder. Dette materialet holder som regel ikke samme kvalitet over hele linja, men samtidig er det ofte det litt mer obskure materialet som er det mest interessante, til tross for at det ofte er dette som har dårligst lyd og bildekvalitet. Filmer som The Filth and the Fury er da heller ikke filmer en ser for å få den ultimate lyd- og bildeopplevelsen. Men som sagt er kvaliteten på lyd og bilde her mer enn god nok.
The Filth and the Fury kan med andre ord anbefales til alle som har en interesse for den britiske punken, og da spesielt The Sex Pistols. Filmen passer både for de som har en del kunnskaper om bandet fra før, da intervjuene går mer i dybden enn hva intervjuer i tidligere filmer om bandet har gjort, samt at den har en del tidligere ikke viste klipp, og for de som er på utkikk etter en introduksjon til bandet. Med andre ord en film som anbefales på det sterkeste.