St. Elmo's Fire (1985)

Lukten av hårgele

Av PHBKarakter:

Del på Facebook24.05.01

'-- I always thought our friendship would last forever.'
'-- Yeah, well, forever suddenly became a lot shorter, didn't it.'

Etter å ha bråsnublet inn i åttitallet med "The Secret of my Success" som vi anmeldte for ikke så lenge siden, fikk undertegnede et anfall av nostalgi. Jeg plukket til og med fram David Foster-platene mine i CD-samlingen! Og da jeg for noen uker siden så "St. Elmo's Fire" billig i en DVD-sjappe, klinte jeg til. Nå skal jeg bare samle til hockey-hår... :-)

Det var faktisk filmen "St. Elmo's Fire" som var grunnlaget for begrepet "Brat Pack", et uttrykk som ble brukt om de rundt tyve år gamle, presumptivt overbetalte skuespillerne i filmen. Så vet du det. Regissør Joel Schumacher forteller om dette i kommentarsporet til en av de store åttitallsfilmene.

Og kommentarsporet er verdt å lytte til. Ikke bare får vi mange interessante historier fra et tiår vi gjerne skulle ha glemt, men hans litt etterpåkloke analyse av filmen gjør det enda klarere at St. Elmo's Fire er akkurat like aktuell nå som den en gang var.

Kritikerne midt på åttitallet var ikke overvettes begeistret for filmen, uten at det er så lett å sette fingeren på hva som skulle være så forferdelig galt. Schumacher forteller selv at mange så på filmen som "urealistisk", og kritiserte at ungdommene i filmen har problemer med arbeidsløshet, narkotika, alkohol og forhold - noe det ikke var noen stor Hollywood-tradisjon for å beskrive i ungdomsfilmer. Men publikums dom var helt annerledes enn pressens, og filmen ble en kinosuksess.

Det handler om en ungdomsgjeng som hang sammen på skolen, men et års tid etter at de er ferdige med studiene, er det "evige vennskapet" i ferd med å slå sprekker. De unge menneskene har problemer med å leve opp til forventningene (både sine egne og samfunnets) i et miljø der lykken er jappe-rikdom, suksess og A4-familie.

Alec (Judd Nelson) er den evige kvinnebedåreren som likevel vil gifte seg med kjæresten Leslie (Ally Sheedy), "for å klare å holde seg på matta". Han jobber for politikere, og skifter parti med en gang utsikten til en større lønnssjekk er der. Money talks. Den snille og pene jenta Wendy (Mare Winningham) vil frigjøre seg fra pappas millioner og være filantrop og velgjører blant de mindre heldige, og hun er selvsagt håpløst opptatt av gjenges sorte får - rundbrenneren og alko/narkokongen Billy (Rob Lowe), som er den eneste som har klart å gifte seg og få barn, men som roter bort livet sitt på leting etter et mål og en mening. Han har festet seg gjennom skoleårene og kræsjlandet i virkeligheten. Kirby (Emilio Estevez) er den streite gutten som jobber på baren "St. Elmo's" der gjengen holder til, og forsøker å leve et greit liv mens han forsøker å finne ut hva han vil bli. Uansett er han opp over ørene forelsket i en uoppnåelige, kvinnelige legen Dale (Andie MacDowell), og gjør alt han kan for å vinne henne. Kevin (Andrew McCarthy) er også håpløst forelsket, men holder det skjult for sin utkårede, og pines i skyggen av hennes tilsynelatende lykkelige forhold. Til slutt har vi den tilsynelatende verdensvante og sofistikerte festdronningen Jules (Demi Moore), som har et forhold til sjefen i banken, lever et farlig liv, og forsøker å dekke over sin usikkerhet med alkohol og vitser. Litt av en gjeng.

Du kjenner kanskje ikke igjen vennegjengen din i disse beskrivelsene, men når du ser karakterene i aksjon på skjermen, er det absolutt noe familiært med det hele. Når man skal analysere karakterne er de imidlertid litt irriterende endimensjonale, men ensemblet fungerer greit. Skuespillet er også helt greit, men ikke direkte imponerende. Likevel blir man revet med og interessert i de forskjellige karakterenes skjebner.

Man kan kanskje flire litt av disse ungdommenes smådesperate og meget navlebeskuende streben etter suksess og lykke i ekte jappe-stil, men er det egentlig noen stor forskjell på dem og dagens tyveåringer? Har Reaganismen og jappekulturen faktisk forsvunnet? Jeg bare spør...

Vi hopper tilbake til noe mer konkret og upolitisk, og tar for oss DVD-utgivelsen fra Columbia Tristar/Egmont. Filmen er når dette skrives ikke utgitt i sone 1 ennå, men vi har fått en bra sone 2-plate. Som nevnt inneholder den kommentarspor som bonus, i tillegg til dette kommer noen enkle filmografisider og en trailer. Teknisk sett er bildet i 16:9 letterboxformat (2.35:1) og holder forholdsvis bra kvalitet uten spesielt påfallende MPEG-svakheter. Lyden er i nokså sjeldne Dolby Digital 4.0, men det er ikke så fryktelig mye som skjer i de to surroundkanalene. Musikken av David Foster plasserer filmen dønn på åttitallet, og den har fått ganske solid plass i miksen, som forøvrig er litt kjølig og har noe blikkbokspreg. Alt i alt en helt grei DVD-utgivelse.

Jeg må innrømme at jeg personlig koste meg stort med denne filmen. Jeg har sett den et par ganger tidligere, men gjensynet på DVD var hjertelig, selv om karakterene av og til kan være litt vanskelige å svelge. Det er uansett artig å se en bit nokså fersk filmhistorie, og hvis du også får en nostalgi-bølge over det, er ikke "St Elmo's Fire" det dummeste du kan bruke tiden på.