Utgivelsen: 
Mitt navn er Radio (2003)
Helt på bølgelengde
Filmer som omhandler amerikansk fotball er i vinden som aldri før. Vel å merke i U.S.A, hvor både Friday Night Lights og en re-make av Burt Reynolds-filmen Mean Machine har toppet kinolistene i det siste. Denne sporten er noe av det mer amerikanske du kan finne, og i en tid der patriotisme er i høysetet, så fungerer ofte filmer om disse nåtidens gladiatorer som en slags reklamefilm for hvor "tøffe" og fremfor alt uovervinnelige amerikanerne er - eller liker å fremstille seg som. I den virkelige amerikanske proffligaen kalt NFL er man dette bevisst, og kjører på med alt man er god for av flaggveivende tøffinger med barske budskap om å stå på til siste slutt og takke gud i samme slengen. Dette har pengemaskinen Hollywood kjapt funnet ut at er et enkelt virkemiddel å overføre til film og ergo tjene massevis av dollar. I et land der man frivillig velger George Bush som president, skal det nok ofte ikke mer til enn et par barske karer på film før den gemene amerikaner føler seg lettere til sinns og sikkert også et ørlite grann tryggere på at Bin Laden & co aldri skal tørre å angripe dem igjen. I den forstand stormer folk til billettlukene der borte for å overvære sine superhelter. Her hjemme på bjerget, hvor vi vel i ærlighetens navn er noe mer nyanserte og avbalanserte, så går disse filmene som regel direkte på DVD.
De fleste av filmene fortjener nok en slik skjebne, men av og til så sniker det seg inn en riktig bra film som kanskje til og med litt urettferdig havner i den diffuse kategorien sportsfilm. Denne filmen er en sådan feilplassert en, og en liten perle er det også.
Radio er basert på virkelige hendelser, og hvis du er i nærheten av småbyen Anderson i Sør-Carolina, så kan du enn i dag gå på fotballkamp med Hanna High School, og treffe den virkelige James Robert Kennedy, bare kalt Radio. Han har kallenavnet sitt fordi han alltid bærer rundt på en gammel transistorradio, og ser ut til å like å høre på denne. Kennedy har i løpet av 40 år blitt en av de mest respekterte og elskede beboerne i den lille, fotballgale byen.
Filmen omhandler vennskapet som utvikler seg gjennom den mentalt tilbakestående Radio, og skolens respekterte fotballtrener Dennis Patterson (Ed Harris). Dette vennskapet og Radios fascinasjon for fotball er ikke uten videre problemfritt, og da treneren også vil integrere den stadig mer åpne Radio til vanlig skolegang, så blir det komplikasjoner. Fotball er hellig i den lille byen, og alle har en formening om skolens lag. Når Radio ser ut til å være viktigere for treneren enn laget, er det mange som reagerer både positivt og selvfølgelig også negativt. Skal Coach Patterson ofre Radio til fordel for fotballspillerne, eller skal han prøve å kombinere det hele. Treneren som inntil Radios inntreden har sovet, spist og tenkt fotball 24 timer i døgnet, får mang en avgjørelse å ta. Både ovenfor seg selv, sin familie, skolen, laget og ikke minst Radio.
Denne filmen er det i mine øyne umulig å ikke like. En hjertevarm historie basert på virkelige hendelser, der man klarer å balansere en potensiell søtsuppe til å bli en godt fortalt historie. Skuespillerprestasjonene er alfa og omega for denne produksjonen, og Ed Harris og Cuba Gooding jr. leverer varene. Harris går inn i rollen som skolens trener med bravur, og han personifiserer coach Patterson på en glimrende måte. Jeg tipper at det er cirka sånn en amerikansk fotballtrener så og hørtes ut på 60-tallet. For å kanskje ytterligere forstå filmen, er det av nødvendighet å poengtere at amerikansk fotball på skolenivå er kjempestort. Elevene i 15-16 års alderen som spiller for laget blir betraktet som guder, og det dukker lett opp 15-20.000 mennesker på en helt ordinær skolekamp. Dette i byer der det ikke engang bor så mange folk. Amerikansk fotball er konge i USA, og setter følelsene i sving deretter. Ed Harris' skuespill er omtrent alltid godt og attpå til i gode filmer, så den biten er for så vidt grei. Hva angår Gooding, så er han et mer usikkert kort for undertegnede. Får vi Oscar-vinneren Gooding fra Jerry Maguire, eller er det den tøvete varianten fra filmer som Boat Trip? Heldigvis så er det førstnevnte variant som dukker opp denne gang, og mannen gjør en av sine beste rolleprestasjoner noensinne. Jeg synes i utgangspunktet det er rart at han ikke har høstet mer heder og ære for denne ganske fantastiske rolletolkningen. For å oppsummere prestasjonen hans: Gooding er bare perfekt i denne filmen. Radio er tilbakeståene i Forrest Gump-landskapet, det vil si at han bare er litt mindre smart enn folk flest, noe som viser seg utover filmen da den svært sjenerte karen går fra å være en mutt stakkar til å prate som den reneste virvelvinden - til stor forlystelse for folk flest, men også til stor irritasjon. Sistnevnte problemstilling er også noe av det som gjør filmen så bra, og fremfor alt så ærlig som den tross alt fremstår.
Vi mennesker er alltid redde for nye og ukjente ting, noe som en del av bybeboerne viser til gagns. Mange av dem vil helst at Radio skal holde seg der han kom fra, og at coach Patterson igjen skal hengi seg 100% til fotballaget. Samtidig så har de fleste en viss fascinasjon og interesse for vår tross alt sjarmerende venn. Trenerens familie på sin side ser at hans mer menneskelige evner kommer til syne, og samtidig som han nærer interesse for Radio, så kommer han også nærmere sin egen familie, en familie han i altfor lang tid har forsømt på grunn av sin lidenskap til fotballen. Alt i alt så spilles det på mange forskjellige strenger i forhold til det menneskelige aspektet, og man får også godt frem budskapet om at det er viktig å bry seg om andre enn seg selv, og at ved kun å utforske nye veier, så kan man lære noe. Alt er passe distansert og dyktig sydd sammen av regissør Michael Tollin, som blant annet har hatt en finger med i spillet i tv-serien Smallville, samt hadde regien på Varsity Blues. Han er tydeligvis kjent med filmer fra amerikanske high school-miljøer. Det er rett og slett lite å utsette på denne flotte affæren. Om filmen gikk på kino eller ei, skal være usagt for min del, men den fikk i alle fall ikke den oppmerksomheten den fortjente.
Dette er en av de bedre filmene du ser i år. La den ikke gå deg hus forbi, den fortjener bedre.
Helt til sist ser jeg at man reklamerer med at denne filmen er i "Remember the Titans"-sjangeren. Det synes jeg er litt misvisende, for selv om Titans handlet om menneskelige relasjoner, så var den mye mer sentrert om selve sporten. Radio er en film som nesten utelukkende handler om mennesker og deres skjebner, og det fokuseres overhodet ikke på kampene og resultattavlen til fotballaget. På slutten av filmen får vi også se klipp fra skolens virkelige kamper, og vi får se den ekte Radio i sving. Dette er et must å få med seg, da det da synliggjøres ganske klart hvor nær sannheten filmen antakelig ligger. En riktig flott film er det blitt.
Teknisk
Egentlig ikke en produksjon der lyd og bilde er det man tenker mest over, men det er tatt nærmere i øyesyn helt kurante saker. Lydbildet har valgmuligheter i henholdsvis Dolby Digital 5.1 samt 2.0, og bildet er i 16:6 fullskjerm (1.85:1), og får som vel sedvanlig ved nye produksjoner godkjent.
Av tilleggstjenester finnes det et kommentarspor fra regissør Tollin som er av den sedvanlig rutinepregede varianten. Noen få slettede scener er også lagt til, uten at disse er nevneverdig interessante. Det er videre også en DVD rom med en artikkel (Someone to lean on) fra det kjente amerikanske sportsbladet Sports Illustrated. Det var visstnok denne artikkelen som inspirerte regissør Tollin til å lage filmen. Artikkelen utdyper godt historien om Radio, men blir nok for spesielt interesserte, uansett.
Tre tilleggshistorier/dokumentarer er det også blitt plass til: "Writing Radio" som omhandler hvordan historien ble skrevet om til film, samt "Tuning in on Radio og "The 12 hour football games of Radio", som begge mer går i dybden på hovedpersonen og filmen i seg selv. Alt tilleggsmaterialet er bra, men jeg ser lett at det nok kan bli litt mye, med mindre du er spesielt interessert i amerikansk idrett. Kanskje er det også av nødvendighet å forstå det tidligere omtalte enorme engasjementet som finnes på skolenivå der borte. Uansett, som sportsinteressert samt tilhenger av god film, så fant undertegnede det meste av materiellet å være kurante saker, og det er alltid positivt at en DVD-utgivelse er tilgodesett med noe mer enn selve filmen.