En ganske snill mann (2010)
Ganske imponerende
Hans Petter Moland viser seg fra et nytt hjørne med sin renspikkede komedie.
Se filmklipp
Fotogalleri
Endelig en norsk komedie som tvinger frem unison latter. Det kjedeligste med filmen er at den er skrevet av en danske. Hvilket igjen betyr at det er en fryktelig morsom film, sannsynligvis det mest lattervekkende vi har sett av norsk film noensinne.
Aller best fungerer det den første halvtimen hvor den ene herlige karakteren etter den andre blir introdusert. Vi blir kjent med et nokså absurd lite univers hvor Stellan Skarsgård slipper ut av fengsel etter 12 år. Han blir gjenforent med den gamle kriminelle gjengen, frontet av Bjørn Floberg, og så får han jobb som mekaniker hos Bjørn Sundquist.
Det er skildringen av den nye hverdagen som imponerer mest, for det er ikke noe glattpolert miljø vår helt slippes ut i. Menneskene er skitne, ufordragelige og ikke minst spesielle. Det føles så riktig at noen omsider bruker tid på å utvikle fullgode karakterer, selv om de ikke eier den største substansen vi kjenner fra europeisk film.
Skarsgård er i særklasse med sin flotte timing og sine lakoniske ansiktsuttrykk. Men det kunne aldri ha fungert uten filmens briljante klipping og regissørens sans for iscenesettelse av uvirkelige og tidvis frastøtende episoder. Narrativt sett er kanskje ikke helhetsbildet av det mest imponerende, men små episoder med svart komedie som pøses mot tilskueren jevnt utover hele filmen er mer enn nok til at potensialet for en publikumsvinner er på plass, noe publikumsprisen fra filmfestivalen i Berlin vitner om.
Denne anmeldelsen har tatt utgangspunkt i en visning ved Kosmorama Trondheim Internasjonale Filmfestival.