Pierrot le fou (1965)

Audiovisuell poesi

Pierrot le fou er et dikt, en tragedie – en uortodoks reise i menneskelige følelser.

Av Mikael LundeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook22.10.10

Fotogalleri

Se flere bilder

Det ville være noe grunnleggende feil med å starte en omtale av denne filmen med en oppsummering av handlingen. For Pierrot le fou er en film der handlingen som sådan ikke er så viktig, i alle fall ikke på et litt dypere plan. Historiens vitalitet er forkastet til fordel for følelsene den bærer på. Følelser som er kanalisert gjennom en flyktig skildring av død og umulig kjærlighet – av intense livsøyeblikk, med et bakteppe av dyp pessimisme. Dét er Jean-Luc Godards store prestasjon med Pierrot le fou; at han har laget en film i form av poesi.

Likevel er det så absolutt en historie tilstede i denne Godard-klassikeren fra 1965, om den ”gale Pierrot”. En kronologisk og spennende historie, som man på et ytre plan til og med kan kalle håndgripelig. Pierrot - eller Ferdinand, som han egentlig heter - er fanget i en kjedelig hverdag med kone og barn i Paris. Påskuddet til å komme seg vekk åpenbarer seg gjennom Marianne, en vakker kvinne av samme følelsesmessige kaliber, som så viser seg å være innblandet i våpenhandel og mord. De to flykter til Rivieraen, der de lever et spontant og flyktig liv. Bak idyllen på overflaten venter det likevel en konflikt som vil drive Pierrot til vanvidd.

Det er altså en historie der, men måten den fortelles på er mildt sagt ukonvensjonell. Det vil si – den er et totalt avvik, dersom en setter den opp mot normene fra Hollywood. Det er riktignok ikke der Pierrot le fou hører hjemme. Jean-Luc Godard var en av de sentrale figurene i den såkalte franske ”nye bølgen” fra slutten av femtitallet, som stod for nettopp et brudd med disse konvensjonene. Den nye generasjonen filmskaperne ville vekk fra studioenes finpolerte og utsmykkede filmer. De ville løsne opp i narratologien. De ville kunne inkludere helt tilfeldige scener, dersom de ønsket det. Og jaggu gjorde de det også.

Alt dette er synlig i Pierrot le fou. Plutselig kan dialogen avbrytes av bisarre musikalinnslag, eller av at Pierrot står inne i en busk og deler sine filosofiske tanker og ideer direkte med publikum. Godard eksperimenterer også med stillhet, med komposisjon, med klipp, med kontinuiteten, i det hele tatt med det visuelle, formmessige og stilmessige uttrykket. Og selv om Pierrot og Marianne planlegger å finne broren hennes, for å få penger til å reise ut av landet, så fremstår de som uten et konkluderende mål, uten en synlig forløsning. En kan kanskje si at selve drivkraften i filmen blir overført fra det dramaturgiske til det følelsesmessige.

Mot slutten av filmen møter Pierrot en mann som på underlig vis oppsummerer noe av filmens essens, idet han forteller om en sang – altså et uttrykk for følelsene: Det førte til et massehysteri, for ham selv helt alene. Det er nok en følelse Pierrot ville kjenne seg igjen i. Og kanskje du som betrakter også, om du lar deg rive med.

Bildet
En kan ane skarpe kanter og god kontrast bak et tett lag av finslipt korn. Filmens opprinnelige duplikatpositiv har for øvrig gått tapt, og internegativet er destruert, så filmen er digitalisert til 2K direkte fra kameranegativet. Blu-ray-versjonen er så formatert til 1080p widescreen 2.35:1.

Lyden
Lyden er dessverre i stor grad sped og sprukket. Men for eksempel at pistolskudd knapt høres mer brutale ut enn et skap som lukkes har nok mer med den originale lyddesignen å gjøre enn det har med lydkvaliteten i denne utgaven. Lyden er riktignok absolutt til å leve med.

Bonus
Denne utgivelsen av Pierrot le fou inngår i StudioCanals blu-ray-samling, og som alle andre utgivelser i samlingen oser også denne av kvalitet; fra det innbundne omslaget, som inkluderer et 20-siders hefte, til det rike ekstramaterialet, som inkluderer en introduksjon til- og en analyse av filmen, og en timeslang dokumentar om Godard.