My Life So Far (1999)

Zzzzz...

Av AKLBKarakter:

Del på Facebook01.05.00

"My life so far" er en sorgløs, snill og dagdrøm-lignende slags barndomsberetning, og den er på mange måter en søt og livsglad film, men med svak dramaturgi og minimal handling - noe som unektelig gjør den temmelig tannløs. Regissør Hugh Hudson (Chariots of fire, Greystoke: The legend of Tarzan, Revolution, Lost angels) må ha sett Fellinis Amarcord, for selv om de to filmene har helt forskjellig uttrykk - og ikke minst kvalitet - er det flere påfallende like elementer å spore.

My life so far er basert på memoarene til den engelske journalisten Dennis Forman, og spinner rundt 10-åringen Frasers (Robbie Norman) priviligerte liv og tilværelse i Scottland på det relativt ubekymrede 1920-tallet, og filmen oppleves gjennom hans øyne og stemme i en tettpakket "voice-over". Fraser og faren, Edward Mackintosh (Colin Firth), bor på et gammelt gods, og det spennende livet og menneskene der er Frasers rike. Den lekende Edward, med sine mange merkelige oppfinnelser og forkjærlighet for Beethoven, blir sett på som svært eksentrisk av omgivelsene, men sterkt beundret av Fraser, som hevder at faren er "oppfinner og geni".

Mye av filmen dreier seg nettopp om Frasers forhold til faren - mer på en barnlig og overfladisk måte enn dyp og analytisk. Filmen vandrer fra den ene lille episoden til den andre, som et bildealbum fra en sorgløs epoke. Den er - som den tidligere nevnte Amarcord - både fragmentert, frodig og full av snåle karakterer. Her finner vi karikerte tjenestefolk, en alkoholisert prest og et skeptisk bygdefolk som er engstelige for alt nytt - deriblant hvitløk. Denne beskrivelsen er ikke bare sympatisk, men egentlig ganske arrogant idet alle som ikke tilhører overklassen blir latterliggjorte.

Den belevne og brautende onkel Morris (Malcolm McDowell) kommer en dag til godset, og med seg har han sin unge og vakre franske kjæreste, Heloise (Irene Jacob) som alle blir betatt av - inkludert Frasers far og Fraser selv. Heloise er nok en Fellini-parallell - til Gradisca-figuren i Amarcord. Fraser - som har finlest den avdøde farfarens hemmelige pornografiske "bibliotek" - forstår mer enn han har ord for, og plumper stadig i baret med sin nyoppdagede - og enda naive - visdom. Selv om hans barnlige nysgjerrighet er sterk, blir han allikevel overrumplet av farens begjær for Heloise, og han søker til filmens kvinnelige figurer (og til jazz) for å få oppklarende trøst.

Det er egentlig duket for dramatikk rundt Heloises innflytelse, men siden My life so far ikke er ment å være noe stort drama, uteblir de store konfrontasjonene og dilemmaene, og filmen holder seg til sin luftige og små-morsomme stemning. Det hele blir allikevel altfor svevende. For at en film som er så lite plot-drevet skal unngå å bli kjedelig, er den avhengig av et helt eget, sterkt og originalt univers, spesielt godt og gripende skuespill eller en svært talende visuell form. My life so far er for så vidt både velprodusert og sjarmerende, og vrimler av gode skuespillere (blant andre Rosemary Harris og Mary Elizabeth Mastrantonio), men mangler allikevel driv og originalitet, og kan derfor til tider minne om noe så selvmotsigende som en harmonisk såpeopera. Selv om filmen bestreber seg på å gjengi barnslig naivitet og problemfri innstilling kunne man tjent mye på å innføre NOEN av voksenlivets bestrebelser og kompleksiteter i form av sterkere dramatikk. Det blir for snilt, "nuttete" og uinteressant.

DVD-bildet fra Scanbox i 1.85:1 (4:3 letterbox) er klart og uten forstyrrelser. Dialog, stemningsskapende musikk og voice-over har fått grei behandling i Dolby Surround . Ekstramaterialet er syltynt - det finnes kun et synopsis og regissørens biografi, og DET er for dårlig!

Simon Donald og Denis Forman har altså ikke laget noe spesielt imponerende manus ut fra Dennis Formans skriverier, og det er ikke lett å finne særlig resonans verken i historien eller i karakterene. Kanskje ligger litt av problemet i den altfor forklarende og konvensjonelle voice-overen, lite hjulpet av en ellers stiv dialog. Filmens hovedintensjon er også uklar. Det er verken lett å definere den som en epoke-beskrivelse eller en barndomsskildring. My life so far er ikke en film man ser to ganger. Om du gidder å se den EN gang etter denne lunkne anmeldelsen, blir opp til deg.