Vertigo (1958)
Det finnes et svar på alt.
Vertigo er en medisinsk betegnelse - ordet betyr svimmelhet på norsk. Termen er også symtombeskrivelse på den konkrete svimmelheten man får ved høydeskrekk (akrofobi), men er også samlebegrep på mer udefinerbare svimmelhetsvarianter. I Vertigo (1958) refererer ordet både til en fysisk tilstand, men også en slags psykisk svimmelhet, en forvirringstilstand. Den legendariske Alfred Hitchcock likte å kombinere thrillergenren og psykiatriske lidelser, også i den glimrende thrilleren Vertigo.
Filmen åpner med en action-sekvens der vi ser detektiv John "Scottie" Ferguson (James Stewart) og en politimann jage en kriminell over noen hustak. De glir og bli hengende etter fingrene i takkanten. Kollegaen faller ned og dør. Som et resultat av denne hendelsen, og følelsen av maktesløshet over å ikke kunne gjøre noe for den andre, utvikler Scottie høydeskrekk, og er siden ikke i stand til å stå på en stol uten å bli svimmel. Angsten for store høyder hindrer hans livsutfoldelse. Han er svært opptatt av å bli kvitt frykten, og har sine teorier om at det sakte men sikkert går an å venne seg til å tåle høyder igjen. Scottie blir en dag kontaktet av en mann som vil at han skal spane på mannens kone Madeleine (Kim Novak), og finne ut hva hun egentlig bedriver. Han forteller at kona ikke er seg selv lenger, men at hun har tatt identiteten til en avdød grevinne som hun er helt oppslukt av. Denne kvinnen tok sitt eget liv, og mannen er derfor redd Madeleine også skal begå selvmord, siden det virker som om den avdøde kvinnens sjel har tatt bolig i hennes legeme. Scottie blir forelsket i Madeleine, men er forhindret fra å redde livet hennes på grunn av sin vertigo.
Etter dødsfallet vandrer Scottie forvirret rundt i gatene, og han oppsøker de stedene han var sammen med Madeleine. Han leter etter henne, ser etter alle som ligner, og tror stadig at han ser henne. Nå er det Scottie som lider av en sterk besettelse. Han er forhekset av den avdøde, men vi skjønner at han også er slått ut av dårlig samvittighet fordi han ikke maktet å redde henne. Hans handicap setter ham ut av spill, og gjør ham "impotent", og det er den maktesløsheten - og forvirringstilstanden som inntreffer - filmen dypest sett handler om. Ting er ofte noe annet enn det de gir seg ut for i Hitchcocks filmer, og historien i Vertigo tar en, eller flere, uventede vendinger (som jeg ikke skal kommentere nærmere av frykt for å ødelegge spenningen).
Å være redd for store høyder er lett å tolke som frykt for lykke, glede eller å leve, og kjærlighetens poengløshet/død,er et undertema i Vertigo, som er en av Hitch's mørkeste filmer. Mest av alt skildres en mental forvirringstilstand. En besettelse i utvikling.
Det som er så fantastisk med Hitchcock er hans subtile og diskrete måte å gi en mengde informasjon på. Han er litt av en psykolog, og forteller oss alt vi behøver å vite bare ved å flytte litegrann på kameraet. Den egentlig sparsomme dialogen er mettet med flere lag av betydning, men det er lange sekvenser i filmen som er helt uten tale, og som allikevel oppleves både handlingsfylte og spennende.
Hitchcock bruker ofte speil for å uttrykke en ambivalens eller dobbelthet, og det benyttes også i Vertigo. I tillegg er det mye spesiell linsebruk, som gir skjeve linjer og "skrudd" perspektiv. Det er et utmerket grep for å gjenspeile en psykisk tilstand av ubalanse, og finnes ofte i scenene med Scottie på sitt mest desperate.
I Vertigo har Hitchcocks personlighet preget hver eneste scene, og han introduserer til og med en revolusjonerende teknikk, den såkalte "Vertigo-effekten", godt kjent i ettertid av folk som produserer film. Det betyr at man zoomer inn og kjører ut samtidig, en teknikk som med sine perspektiv-forvrengninger gir et skikkelig sug i bildet. Grepet er perfekt for å visualisere følelsen av å bli dratt av usynlige krefter mot bakken ved høydeskrekk. Filmens fargebruk er spesiell, og gjør bildene vakre og nifse samtidig. Det er mange symbolske fargekoder, musikken (komponert av Bernard Herrmann) er et spenningselement i seg selv, og de roterende spiralene til åpningsteksten varsler om mental forvirring fra første øyeblikk av. En drømmesekvens (mareritt, selvfølgelig!) er surrealistisk i form og billedspråk, med en animasjon som i visuelt uttrykk minner om de psykedeliske tegningene til hippiene fra -68. ALT betyr noe, som alltid i Hitchcocks filmer, og den visuelle stilen er enkel, nesten minimalistisk.
DVD-versjonen har fått en fin teknisk overføring, med god gjengivelse av Hitchcocks sære fargevalg. Filmen ble restaurert for noen år siden, og bildet er nesten helt fritt for merker og feil. Av bonusmateriale finnes det på side to en informativ dokumentar om produksjonsprosessen, inndelt i 15 kapitler. I tillegg ligger det vanlige trailer-sporet på plass, spor med høydepunkter fra filmen, produksjonsnotater og biografier, samt en del informasjon i coveret. En annen godbit er kommentarsporet som gir en hel del interessant informasjon om filmen, ikke minst den tekniske biten. Dessverre kan man ikke velge kommentar-sporet uten å gå via menyen. Det vanlige lydsporet er også overraskende nok i Dolby Digital 5.1 surround!
Det er nærliggende å sammenligne Vertigo med Psycho som kom to år senere, fordi de begge er thrillere og tematisk ikke langt fra hverandre. Mange regner Vertigo som Hitchcocks mesterstykke, men undertegnedes mening er at den er litt mindre sikker i formen, og mangler noe av Psychos absolutt perfekte dynamikk og timing. Slutten går for fort unna i Vertigo, og river ikke så mye som den kunne ha gjort. Derfor får ikke filmen toppkarakter, men anbefales på det sterkeste allikevel. Vertigo er nok en klassiker fra vår skumle bestefar, og en nødvendighet i en seriøs DVD-samling!
blog comments powered by Disqus