Utgivelsen: 
Pulp Fiction [Quentin Tarantino Collection] (1994)
Kiosklitteratur på boks
Sorte dresser, sorte slips og sort humor. Et overflødighetshorn av en film, som sprengte rammene for gangsterfilmgenren for all fremtid og ga Quentin Tarantino lisens til uhemmet å utfolde sin kreativitet i minst tjue år fremover.
Fotogalleri
To leiemordere får i oppdrag å hente en mystisk gjenstand. De kompliserer oppdraget med et rent kukstøkke av en tabbe, og må få hjelp til å løse problemene. En bokser tar i mot en bestikkelse, men han har en plan for å berge æren og bli rik. En av leiemorderne drar på fest med sjefens kone, og to småforbrytere raner en kafé som viser seg å ha gjester som ikke lar seg rane. Og tror du ikke noen hillbillies hentet rett fra "Picnic med døden" holder til i en butikk midt i LA?
Filmskaperne vever og broderer og pusler og finner på og jeg er sikker på at Tarantino og medforfatter Roger Avary fikk seg mang en god latter mens de skapte manuset, et manus de forøvrig fikk Oscar for. Noen lineær historie kommer ikke på tale, og den beinharde realismen fra Reservoir Dogs er erstattet med en avansert lek med klassiske rollefigurer i en verden som veksler mellom det virkelige sentrale LA og en frodig fantasiversjon av det sentrale LA. De plukker arketypiske rollefigurer som for eksempel den tøffe leiemorderskikkelsen ut av hans rette miljø og plasserer ham på temarestauranter, i en tilstand av gryende forelskelse eller på do med en bok.
Hele filmen bobler av fortellerglede, og etterlater et inntrykk av at hver eneste scene er for kort. Det er som om alle rollefigurene har flere replikker på tunga, flere overraskelser på lager og mer å fortelle. Vi får bare det de får tid og anledning til. Det er ikke mange filmer i verdenshistorien som føles slik, som om man står i en strøm av aldri stansende kreativitet helt til rulletekstene rykker oss bort og tilbake til vår egen verden.
I likhet med Reservoir Dogs er Pulp Fiction en ensemblefilm, og denne gjengen står ikke tilbake for noen. Tim Roth og Keitel er tilbake i ugjenkjennelige roller som lar dem vise bredden sin som aktører. Bruce Willis tok sin første rolle i en art-film, og skaffet seg dermed inngang til mer seriøse filmroller. Hans brutale bokser Butch, en råtass som er utrolig øm og forsiktig overfor kjæresten sin, er purt gull. Samuel L. Jackson er en autoritær, sterk skuespiller som la grunnlaget for sin strålende karriere med rollen som den filosofiske yrkesmorderen Jules. Likevel blir begge overstrålt av John Travolta, som gjorde tidenes comeback i rollen som den lett distraherte junkie-gangsteren Vincent. Travolta skaper inntrykk av en mann med dimensjoner, en mann med masse sammensatte og pussige kunnskaper og preferanser vi gjerne ville høre mer om.
Hvis Pulp Fiction har en feil, er det baksiden av dens styrke; frodigheten og den pratsomme kreativiteten medfører også mangel på fokus og målrettethet. Raymond Chandler skrev et sted at en god historie består av gode scener. Det er ikke lett å lage gode scener, men det er enda vanskeligere å la dem gå opp i en høyere enhet i form av en klar og engasjerende historie uten å måtte bruke noen kjedelige overganger her og der for sammenhengens skyld. I sin debut klarte Tarantino å sette sammen en fullendt film av bare førsteklasses scener og ofret ikke annet enn kronologien. I Pulp Fiction er scenene minst like bra, underholdende og overrumplende. Men de spriker, og den ikke-lineære teknikken virker mer som show-off enn som et forstandig brukt fortellergrep.
Dette er imidlertid spikking av veldig små fliser og rokker ikke ved den solide sekseren. Pulp Fiction tåler mange, mange gjensyn.
Teknisk
Bildet er faktisk riktig bra, det er ikke vanskelig å se at Tarantino hadde mer penger å bruke på innspillingen, og det får vi nå nyte i high definition. Lyden er upåklagelig, men mangelen på ekstrastoff er veldig påklagelig. Filmen er tilgjengelig i et vakkert innpakket boks-sett; Quentin Tarantino Collection.
blog comments powered by Disqus