Matt Damon er tilbake som Jason Bourne i en høyst tilfredsstillende oppfølger med intelligent action og engasjerende karakterer.
En internasjonal sammensvergelse har behov for en syndebukk, fortrinnsvis en død syndebukk. Jason Bourne, som har trukket seg tilbake med sin kjære Maria (Franka Potente) er perfekt, men han er betydelig vanskeligere å få has på enn noen kunne trodd. Resultatet er at den talentfulle, topptrente leiemorderen kommer tilbake, illsint og hevngjerrig. Det viser seg at intrigen fører Jason Bourne enda litt nærmere sannheten om hans egen fortid.
Mens The Bourne Identity var en hard og hverdagslig film som tok oss til et dypdykk i det utarmede sjelelivet til en profesjonell morder, så er Supremacy tragisk, mørk og full av melankolsk bitterhet. Fra den skadeskutte, forvirrede hovedpersonen til de utdaterte og bitre kaldkrigerne. De mangler mening med livet etter kommunismens fall og mister sine moralske kompass. På sidelinjen står den nye generasjonen agenter, topp utdannede byråkrater og dataanalytikere, ute av stand til å forstå de eldre tidenes fanatiske hensynsløshet. Regissøren Paul Greengrass er engelsk, og ble valgt nettopp fordi han ikke har noen fortid som actionfilmskaper. Han leverer varene; en kompetent og hard thriller med rikelig action og få eller ingen klisjeer. Jeg vil kalle stemningen han skaper euro-tristesse; kalde, fuktige, vintermørke byer i Europa fremfor pittoreske tropiske paradisøyer eller fargerike amerikanske storbyer. Noen ganger minnet det meg om urbritiske spiondramaer som filmatiseringene av Le Carré med Sir Alec Guinness som Smiley i formen, men med en hovedperson som med letthet kunne myrde James Bond. Om nødvendig med en oliven fra glasset hans som våpen.
Dette er forrykende underholdning med dumpe undertoner av skyldfølelse og søken etter tilgivelse. Det eneste som mangler fra Identity er følelsen av å se noe helt nytt. Matt Damon har mer drahjelp her også; Brian Cox er formidabel og Joan Allen gir ekte autoritet til CIA-lederen som forsøker å finne ut hvem Jason Bourne er og hvordan han ble slik.
Bildet
Greengrass har gått for mørke og en rå, halvdokumentarisk stil som overdriver farger. Han oppnår en effektiv følelse av ekthet, men bildet er ikke like berusende skarpt som i forgjengeren. Ingen feil å se på overføringen, dog.
Lyden
Også her en formidabel miks i DTS med full bruk av alle høyttalere, til hamrende musikk, harde drønn og finurlige detaljer.
Bonus
Universal skuffer ikke, det er en like god og bred ladning som vi fikk i den første filmen, selv om innholdet skranter litt og gjentakelser er vanskelig å unngå. De tok visst det beste til den første filmen, tross alt. Dette kompenseres med at Greengrass’ kommentarspor er mye mer underholdende enn Doug Limans. Hans funderinger over hovedpersonen og kontrasten til andre agenthelter fikk meg nesten overbevist om at planlagte Bourne 4 er en god idé.
Filmen er tilgjengelig enkeltvis eller i samleboksen The Ultimate Bourne.
blog comments powered by Disqus
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Utgivelsen: 
