Utgivelsen: 
The Day After Tomorrow (2004)
Klimaforskning på Hollywoodvis.
Dypt nede i Atlanterhavet går det en havstrøm, den begynner helt nede ved Afrikas kyst. Den fører vann oppover langs østkysten av Afrika, vannet stiger nærmere overflaten når det blir oppvarmet, her fordamper det og blir saltere. Vannet slår seg sammen med en varm strøm fra Mexico, og sammen danner de den varme og saltrike havstrømmen som gjør det mulig både for mennesker og fisk å leve i Norge og havet utenfor. Vannet fortsetter oppover mot Grønland, men er nå blitt så kaldt at det begynner å synke igjen, helt ned til bunnen, der det begynner på den lange ferden ned mot sør igjen. Her forsvinner det ut i Stillehavet på spissen av både Sør-Amerika og Afrika. Hele denne prosessen tar omtrent tusen år, og kalles Atlanterhavsstrømmen. Hvis denne prosessen skulle finne på å stoppe opp, noe den mest sannsynlig har gjort opptil flere ganger før, blir det temmelig kaldt på den nordlige halvkule. Faktisk så kaldt at hele Skandinavia, deler av Nord-Amerika, Tyskland, Polen og østblokklandene vil bli dekket av is.
Det er noen andre faktorer som også spiller inn, som for eksempel vind og klimaendringer. Men det er ingen forskere som hundre prosent kan fastslå hvordan global oppvarming kan påvirke klimaet, noen mener at økte temperaturer faktisk kan føre til kaldere klima i nord, andre er uenige. De uforutsigbare faktorene i naturen, essensen i det som kalles kaosteori. Noen mener global oppvarming kan skyldes økt forurensing, mens andre mener det er klimaets naturlige syklus. Går man gjennom data fra forrige istid, så ser man blant annet at vannstanden i resten av verden var nærmere tjue meter lavere, på grunn av at isen holdt på alt vannet, og at klimaet før istiden mest sannsynlig var nærmest tropisk på den nordlige halvkule. Det er mange faktorer å ta hensyn til, og som filmskapere har de måttet ta et utvalg av disse, og gjøre det troverdig og forståelig for publikum.
En istid er noe som alle forskere er enige om at vil skje igjen, de mest pessimistiske dommedagsprofetene sier det kan skje om ti til femten år, mens de fleste mener vi har noen tusen år på å forberede oss. Først vil vi få noen kalde vintrer, etter hvert vil ikke disse vintrene gi seg, og snøen og isen vil blir liggende sommeren over. Til slutt vil elver, vann og fjorder fryse helt til, hele året. Men dette er lenge til.
Men i Hollywood er det ikke lenge til. Her skjer alt over natten. Man tar utgangspunkt i havforskningen som sier at Atlanterhavsstrømmen sakker farten, man legger til en superstorm, og noen mennesker som er fanget midt oppi det hele, og man har skapt en katastrofefilm. En rimelig god katastrofefilm.
Vi møter professor Jack Hall (Dennis Quaid) som jobber med å analysere flere tusen år gammel is, for å prøve å danne seg et bilde av hvordan klimaet så ut før, og under forrige istid. Jack har hele livet vært så oppslukt av arbeidet sitt at han har neglisjert sønnen Sam (Jake Gyllenhaal.) Tidlig i filmen begynner ekstremt vær å ryste menneskeheten, tornadoer ødelegger Los Angeles, hagl knuser Tokyo og det begynner å bli veldig kaldt i Nord-Europa.
Jack er i Washington DC og prøver å få regjeringen til å forstå at været er i ferd med å endre klimaet, mens Sam er i New York på en skoletur. Alt skjer nå veldig plutselig. Enorme vannmengder trenger inn i New York og tre gigantiske stormer sprer seg over hele verden, hver med et stormøye på over åtti kilometer. Hvis man befinner seg rett under øyet av stormene vil man fryse i hjel på sekunder, siden stormen suger iskald luft fra ytterst i atmosfæren ned til overflaten så raskt at luften ikke blir oppvarmet raskt nok. Dette er det jeg sliter mest med å svelge, det er rett og slett så usannsynlig at manusforfatterne burde funnet andre scenarier å skremme oss med. Det er mange selvmotsigelser og vitenskapelig uholdbare elementer i filmen, så dette må man se gjennom fingrene med, ellers blir man bare irritert.
Det er mange karakterer vi får se glimt fra gjennom hele filmen, noe som er mesterlig sydd sammen av regissør Roland Emmerich. Vi får se alt fra presidenten til uteliggeren som på hver sin måte prøver å overleve den ekstreme værsituasjonen. Regjeringsmedlemmer som ikke tror på den sprø professoren, ufyselige folk som det ikke er så nøye med og selvsagt de snille og gode som vi håper overlever. Alle disse menneskene har Emmerich vist oss før i Independence Day, så på den måten tilfører han ikke noe nytt til filmkunsten. Etter hvert kokes det ned til to grupper mennesker. Den første er Sam og vennene hans som er innestengt i New Yorks offentlige biblioteket, der de brenner bøker for å få opp varmen. Den andre gruppen er Jack og teamet hans som først analyserer situasjonen, og som etterpå legger ut på den lange turen på truger for å finne Sam i New York. Et ordentlig familiedrama utspiller seg altså, der far må redde sønn.
Det hele flasker seg til, det er ekstremt kald og stormøyet passerer selvsagt rett over New York og temperaturen synker dramatisk og truer våre venner. Om ikke dette var nok må Sam kjempe mot en flokk ulver(!) som er rømt fra en dyrehage.
Oppbyggingen av filmen er temmelig lik den i Independence Day. En rekke karakterer blir etablert og truende skyer sprer seg, men det Independence Day hadde som The Day After Tomorrow ikke har, er et spennende klimaks. Etter at de verste tornadoene og ulveglefsene har gitt seg så dabber filmen litt av og munner ut i en noe tåpelig avslutning, der alle de overlevende er i Mexico og presidenten opptrer på tv. Jeg er for så vidt veldig glad for at menneskene i filmen ikke klarer å hamle opp med naturkreftene, den forteller oss en historie som sprer seg over noen få dager og viser oss hvordan den neste istiden kan starte.
To store spørsmål stilles ved filmen: Er dette realistisk? Vil en istid starte over natten slik det er vist i filmen? Forskere tror ikke det. Du kan klikke deg inn på http://www.intuitor.com/moviephysics/dayAft.htm og lese akkurat hvor usannsynlig filmens vitenskapelige ståsted er. Da blir neste spørsmålet om filmen klarer å fremstille det troverdig, selv om det er ekstremt overdrevet? Personlig er jeg litt over gjennomsnittet interessert i klimaforskning og ser jo de vitenskapelige svakhetene i filmen, og jeg er fristet til å kalle Independence Day mer troverdig. Men likevel er The Day After Tomorrow så storslagen og visuelt overveldende at jeg lar meg rive med. De visuelle effektene er utrolig bra, lyden rister og scenariet gir oss noe å tenke på.
Karakterene vi blir kjent med er gode og vi bryr oss om dem, spesielt Jack og sønnen Sam. Vi håper det går bra med dem og er genuint bekymret. Litt humor har de også klart å skrive inn i filmen, spesielt bra er scenen der de må velge hvilke bøker de skal brenne for å holde varmen. Presidenten er også fremstilt morsomt, totalt uten handlekraft. Hvem skal han ligne på, mon tro? Visepresidenten er mer skurkete og slem, og den som ikke tror på Jack. Litt overfladiske og smådumme, men dette er ikke revolusjonerende filmkunst, det er underholdning.
En litt svak femmer på filmen, altså. Mest fordi den ser og høres vanvittig bra ut. Men den mangler noe for å nå helt opp til en toppkarakter. Jeg tror filmen ville blitt bedre om den faktisk hadde tatt seg litt bedre tid til å etablere situasjonen og karakterene. Den kunne blitt enda mer spennende om istiden hadde brukt noen år på å sette seg, det hadde også vært mer realistisk. Istid er noe som kan komme til å skje, og det er faktisk ikke nødvendig å overdrive det så ekstremt som i The Day After Tomorrow for å skremme oss. Naturen er skremmende nok i seg selv, uten hjelp fra Hollywood. Det hadde også hjulpet å plassere deler av handlingen utenfor USA, en eventuell istid vil prege hele den nordlige halvkule, ikke bare de største byene der borte.
Teknisk
Lyd og bilde er meget bra. Bildet er krystallklart og uten noen misdannelser. Fargene og kontrastene er tipp topp. Lyden er selvsagt veldig viktig i en slik film, og den serveres i både Dolby Digital og DTS. DTS-sporet er nok en gang er det beste, med mest action i bakhøyttalerne. Mye vind og flaksende biler gjør at du er midt i filmen hele tiden, og det brummer godt i bassen.
Når det gjelder ekstramateriale består det kun av to kommentarspor. Det første er med regissør, manusforfatter og produsent Roland Emmerich og produsent Mark Gordon. Ikke spesielt interessant, mest om hvor mye penger de brukte. Litt analyse av karakterer og situasjoner, men ikke revolusjonerende. Det andre kommentarsporet er med Jeffrey Nachmanoff, Ueli Steiger, David Brenner og Bassy Chusid. Alt i alt det beste kommentarsporet.
En bonusplate er her fraværende, men den er til gjengjeld inkludert i en 2 Disc Special Edition som også kommer på markedet samtidig med denne enkelt-DVD'en. Denne spesialutgaven skal blant annet inneholde en del utelatte scener, dokumentarer om vitenskapen bak filmen og selvfølgelig en hel del supplement om selve filmproduksjonen. Hvilken av disse man bør investere i er vel et spørsmål om interesse og tykkelse på lommeboken.