The Great Gatsby (1974)

Skoleteater

Det er tiden for å ta et nytt blikk på filmatiseringen fra 1974 og ... nei, fortsatt bare skit. Det verste er at det har gjæret med årene. Hvem slapp Mia Farrow inn i filmbransjen, egentlig?

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook26.07.13

Fotogalleri

Kort oppsummert, den store Gatsby (Robert Redford) er den mystiske millionæren som holder disse fantastiske selskapene ute på Long Island, sommeren 1922. Hans nabo, vår forteller Nick (Sam Waterston) oppdager at Gatsby egentlig er ute etter sin ungdomsforelskelse Daisy (Mia Farrow), som bor i en annen storslagen villa i samme område. Men hva er det Gatsby skjuler, hvor kommer millionene hans fra?

Romanen av F. Scott Fitzgerald hadde alt. Mystikk, action, satirisk humor, samfunnskritikk, samtidskoloritt og ikke minst romantikk. I tillegg var stilen en sjeldent heldig kombinasjon av fortellerteknisk effektivitet og vakker prosa, tvers gjennom original og treffende. Her finnes symbolikk og rom for tolkninger. Man skulle jo tro at det skulle bli bra saker når Francis Ford Coppola, ung og sulten og genierklært, setter seg til og lager manus. Men nei.

La oss se på manus. Romanen har en tredjeperson og observatør som forteller, og det forsøker Coppola å inkorporere i filmen. Rent bortsett fra at vi får en irriterende, flat voice-over der Waterston leser fra boka, så klarer ikke Coppola å gjennomføre påfunnet. Hele filmens midtparti beskriver forholdet til Gatsby og Daisy, uten at Waterston er til stede engang. Når fortellerstemmen plutselig kommer tilbake, skvetter man til. Som om man har en litt kjedelig gjest i rommet man rent hadde glemt av. Det samme midtpartiet er forøvrig en slik orgie av klisjéer at det kaller på latteren, ikke minst fordi filmen ikke gir oss noe som helst å le av. Coppola har fjernet hver unse av humor fra Fitzgeralds fortelling, i tillegg til at han gir bort spenningselementene altfor tidlig, som en skravlete tante som ikke kan holde på en hemmelighet.

Regissøren Jack Clayton har iscenesatt det hele med all nerve, følelse og menneskelighet til et skoleteater fremført av zombier. Det er så dødt, så fremmedartet, så uendelig stivt..! Clayton filmer ting og ansikter, han lar ikke engang skuespillerne spille - de bare fremfører replikker. Selv har han ingen stil, ingen sans for å forsterke eller sette sitt eget preg på filmatiseringen. Clayton ble ingen stjerneregissør, og det var neimen ikke rart. Det eneste som ikke kan tilskrives mekanisk, stiv og teknisk regi, er hans perverse trang til å se folk glitre. Her glitrer det i tenner som gamle tannpastareklamer, det funkler trolsk i øyne og alt lys reflekteres nådeløst fra kjakene til de mange silsvettende mennene. Hvis dette symboliserer noe, vet jeg ikke hva og jeg foretrekker å ikke tenke på det.

Ah, personene. Det var mange som var skeptiske til Redford, siden hans image virket for tung, mannen var for selvsikker og sunn til å gestalte den fordekte Gatsby. Men han kunne klart seg fint, for han var og er en dyktig mann. Han klarer å få med både Gatsbys fine måte å føre seg på, hans vennlige stil og gir oss glimt av hans stødige hånd som organisator av skumle aktiviteter. Han er også troverdig som den egentlig staute karen som skinner gjennom, og vi får hele tiden se glimt av hans dårlig skjulte usikkerhet som nyrik bondegutt ute på dypt vann. Men Clayton gir ikke Redford rom, og Coppola gir ham ikke annet enn ordrette replikker fra boka eller dårlige imitasjoner av disse replikkene. Så Redford trekkes ned til det forferdelige amatørnivået og henvises for det meste til å posere. Den aller siste, viktige scenen mellom Nick og Gatsby er kanskje den verste, for vi rekker akkurat å se på Redford at han har presis det rette uttrykket og utstrålingen. Det er et av de øyeblikkene der vi får et kort, men uhyre viktig innblikk i hvem og hva Gatsby virkelig er. Men blunker du, så mister du det. Clayton gir Redford ett sekund. Han syntes tydeligvis endeløse, drittkjedelige dansesekvenser med nærbilder av føttene til folk fra en eller annen danseskole var viktigere.

Waterston som Nick er en feilcasting. Som litt selvgod forteller skulle vi hatt en stram og sterk personlighet i rollen, for å sjarmere oss slik fortellerstemmen i boka gjør. Her glir det av og til over i sprø metaforer og overdrivelser, og vi får et inntrykk av en mann som muligens er en fisk på land i sosieteten, men ikke i seg selv en svak personlighet. Waterston virker forsiktig, bløt og Nicks forhold til Gatsby blir dermed servilt, noe som forsterkes av at han får alt for få direkte replikker der han kan markere seg selv.

Mia Farrow. Jeg har aldri sett henne god. Hun er rett og slett en elendig skuespiller, affektert og uten nyanser og med en fjollete smal spennvidde av følelser. Men jeg har heller aldri sett henne fullt så sjukt dårlig som her. Polanski og Allen klarte muligens å trekke litt mer ut av henne, men Clayton bare filmer det han får. Og det er så vondt, så vondt å se på. Jeg mener at selve kjernen i en romanse er at vi må skjønne hva hovedpersonene ser i hverandre. Her er det riktignok et lite poeng at Daisy faktisk ikke er god nok for Gatsby, alle hans feil til tross. Han forstår ikke dette før det er for sent - kanskje han aldri forstår det. Men vi skal likevel ikke sitte å lure på hvorfor han ikke slår henne ihjel med en spade, bare for å stoppe den tilgjorte, knirkete, tonløse stemmen, den avskyelige halvhviskingen og det dumme tannfliret.

Filmens eneste positive innslag er Bruce Dern. Da han var ung og sterk og tøff, var ingen flinkere til å spille bøllete drittsekk enn Bruce Dern. Ikke engang denne regissøren klarte å holde nede Derns talent for å opptre som en real kødd, og historiens skurk ender opp med å bli filmens høydepunkt.

Det sies at dårlige bøker blir gode filmer og omvendt. Dette er iallfall en film man kan føre som bevis for påstanden. Jeg skal ikke påstå at Clayton ikke forsto boka. Jeg tror bare ikke den betydde så mye for ham.

Teknisk
Bildet bærer preg av at filmen nærmer seg 40 år, men om det er litt kornete og blasst, er det aldri direkte problematisk. Lyden er klar og fin, uten at den verken er spennende eller skarp. Ikke noe ekstrastoff.