Utgivelsen: 
Foreldre på livstid (1989)
Friends slow down, they even stop!
Ron Howard har fått mye kjeft i det siste, for sin filmversjon av Dan Brown sin bestselger DaVinci Koden. Men mannen kan mye mer enn å jakte på demoner i den katolske kirken. Han var barnestjerne på sekstitallet og spilte en av hovedrollene i American Graffiti, og har måttet tåle mye kritikk for at han gikk over i registolen. En skuespiller kan da vel ikke regissere? Men han har gitt oss filmer som Splash, Cocoon, Et vakkert sinn, Cinderella Man, The Missing, Ransom, Apollo 13, Grinchen og selvsagt DaVinci Koden. Man kan si mye om sistnevnte film, men den har vært en formidabel suksess. Men Parenthood står som Howards triumf som filmskaper. I hvert fall for min del.
Howard og de to andre manusforfatterne Babaloo Mandel og Lowell Ganz har til sammen femten barn på hver sin kant. Noe som skulle gi mer enn nok inspirasjon til å skrive et troverdig manus om barneoppdragelse. De ulike fasene i barns liv kan gi foreldre mye frustrasjon og søvnløse netter, men samtidig også mange morsomme og rørende øyeblikk.
Denne filmen kunne fort blitt en filmversjon av småbarnsmagasinet Foreldre og Barn eller en sentimental tåreperse, men klarer å unngå å gå i alle de klassiske fellene som mange andre familiefilmer går i. For ikke å snakke om de uttalige situasjonskomediene som tar opp mer eller mindre moralske sider av det å ha familie. For det første klarer filmen å engasjere oss i karakterene. Vi bryr oss om hvordan det går med dem, og vi har lyst at det går dem godt. I alle fall flesteparten av dem. Alle rollefigurene er bittelitt overdrevet, slik at poengene blir satt helt på spissen. En fireåring som lærer avansert matematikk og spansk grammatikk er bare ett eksempel.
Et handlingsreferat blir nesten overflødig. Dette er et ensemble mennesker som gjennomgår mer eller mindre dagligdagse hendelser. Og handlingen er sentrert rundt de voksne barna til herr og fru Buckman. Fire søsken som er meget forskjellige og som alle har sitt å stri med. Umulig tenåringsdatter som går hen og gifter seg. Innesluttet tenåring som låser seg inne. Jente som kysser alle guttene på skolen. Gutt som må til psykolog. Lillebror med gamblingproblem. Osv. Dette høres kanskje trist og deprimerende ut, men det hele er pakket inn i så mye god dialog, fremført av så gode skuespillere at det aldri blir klissete eller dårlig. Det blir troverdig, genuint morsomt og til tider rørende å se på.
Skuespillerne er i storform, men det er lett å bli forledet til å tro at dette er en typisk Steve Martin film. Det er det ikke. Her er det en gruppe skuespillere som har akkurat like store roller. Og både Rick Moranis, Dianne Wiest, Tom Hulce og Jason Robards er like mye hovedpersoner som Steve Martin. Og alle overbeviser. Til og med Keanu Reeves spiller bra i denne filmen, som idiotisk tenåring. Veldig morsomt å se Jaquin Phoenix som barn, den gang han kalte seg for Leaf til fornavn, og storebroren River var fortsatt i live. Det har bare gått oppover med Jaquin, og med Walk the Line viste han seg som en formidabel skuespiller. Man kan se litt av spiren allerede i Parenthood.
Steve Martin derimot, har gjort utrolig mye dårlig de siste årene, der han har rotet seg bort i Rosa Pantrer og tvilsomme sersjanter, men Parenthood sitter som et skudd. Og sammen med Roxanne og LA Story står de som hans viktigste bidrag til filmhistorien.
Etter at Parenthood ble stor suksess i USA, ble det laget en tv-serie om familien Buckman. Ingen av hovedrollene ble med videre, og serien floppet fullstendig. Det er ikke lett å gjenskape noe som fungerte på kinolerretet når du overlater alle rollene til andre skuespillere. Produsentene regnet med at magien automatisk lot seg overføre, men de tok skammelig feil.
Jeg klarer ikke med min beste vilje å finne svake punkt i Parenthood. Denne filmen er rett og slett en perle. Historien er bra, skuespillerne koser seg, musikken treffer riktig sted og jeg får lyst til å se den om igjen og om igjen. Full pott på poengskalaen.
Har du familie selv, kommer du til å kjenne deg igjen i de mange både morsomme og tragiske situasjonene. Men du trenger ikke ha egne barn for å nikke gjenkjennende, de fleste kjenner noen som har barn, og alle har vært barn selv en gang. Så dette passer for absolutt alle.
En moderne komedieklassiker.
Teknisk
På den tekniske siden er jeg redd dette er skuffende saker. Bildet er ikke pusset opp, og det er presentert i 4:3. Lyden er heller ikke gjort noe med og den kommer ut av høyttalerne i god gammel stereo.
Av ekstramateriale er det noen tekstplakater. Har du problemer med engelsk kan du velge svensk tekst.
Jeg har lenge ventet på en skikkelig utgave av denne filmen, men det ser ikke ut til at det kommer med det første. Ikke engang suksessen med DaVinci Koden ser ut til å satt fortgang i den prosessen. Derfor så jeg meg nødt til å anskaffe meg denne simple, engelske utgivelsen av en av mine komediefavoritter. I hvert fall inntil det kommer en skikkelig, oppusset dobbeldisk. For nå er den gamle VHS-utgaven begynt å bli alvorlig slitt.
blog comments powered by Disqus