Orfeu Negro (1959)

Karneval og bossanova

Marcel Camus gjorde hattrick med denne filmen (Gullpalmen, Oscar og Golden Globe), og det med en brasiliansk fotballspiller i hovedrollen.

Av Kai-Arne JohansenFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook05.12.09

Fotogalleri

Fortellingen om Orfeus og Eurydike er hentet fra gresk mytologi og handler i korttekst om Orfeus som blir forelsket i Eurydike, men kort tid etter blir hun bitt av en slange og dør. I sin store sorg spiller Orfeus nydelige låter på lyren sin slik at han blir oppfordret til å dra til underverdenen. Der får han Hades til å gråte ved hjelp av musikken sin. Hades aksepterer dermed at han skal få med seg Eurydike hjem på én betingelse: han kan ikke snu seg og se på henne før de er tilbake fra underverdenen. Orfeus bryter denne betingelsen og må derfor se sin kjære bli dratt tilbake til Hades sitt dødsrike.

I Rio de Janeiro er det klart for karneval. Kvinnebedåreren Orfeu, som er så flink å spille gitar og synge at han kan få solen til å stå opp, er i ferd med å gifte seg med Mira. Samtidig kommer Eurydice til byen for å gjemme seg fra en forfølger. Hun blir forelsket i Orfeu, og sammen må de skjule sin kjærlighet inntil han får fortalt Mira om sitt nye forhold.

Orfeu Negro oppleves som en oppfriskende versjon av den greskmytologiske historien om Orfeus og Eurydike. Filmen er full av liv, mye som følge av bossanovaens bakenforliggende tilstedeværelse gjennom hele handlingen. I tillegg til den gode kjærlighetshistorien, som mest av alt fungerer takket være de to hovedpersonene, er dette, som seg hør og bør, en liten tragedie midt i den store festen.

Karnevalet i Rio utgjør en perfekt scene for videreføringen av den greske mytologien, men aller mest imponerende er nok Marcel Camus’ valg av location i Rios høyder. Her er utsikten spektakulær ned de bratte bergene mot byen og havet. Når menneskene danser på berget og kameraet fanger alle bevegelser med sine varme farger, da er filmen på sitt beste med på å sikre stemningen for lang tid fremover.

De to hovedrollene utføres glimrende av fotballspilleren Breno Mello, med karriere både i Gremio og Fluminese, og svært så vakre Marpessa Dawn. Mellos beste egenskap er utvilsomt den auraen og karismaen han utstråler, mens Dawn overlever lenge på de mystiske øynene og det godhjertede smilet. De fleste rollene bekles av glade amatører, og er i så måte en styrke for filmens fremtoning.

Denne brasilianske perlen, som sies å ha introdusert bossanova til resten av verden, ble den første noensinne til å vinne både Gullpalmen i Cannes, en Oscar og en Golden Globe. At hattricket gjøres med en fotballspiller i hovedrollen må sies å være svært så passende. Når skal Eric Cantona klare det samme?

Teknisk
Bildet får vi i formatet 4:3. Selv om fargene er varme og gode, både i dagslys og i mørket, opplever vi noe blafring og flyt. Dette er bare små detaljer som helt sikkert stammer fra 1959, så i bunn og grunn holder filmen et akseptabelt nivå.

Lyden presenteres i Dolby Digital 2.0. Vi skal ikke klage, men tenk for en opplevelse denne filmen kunne vært i 5.1.

Ekstramaterialet byr på noen trailere, samt trivia om filmen.