Stalag 17 (1953)

Storslått underholdning fra tysk fangeleir

Av Kai-Arne JohansenFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook24.02.06

Under den andre verdenskrig blir en rekke amerikanske sersjanter fra luftforsvaret plassert i Stalag 17, et eller annet sted i nærheten av Donau. Stalag er det tyske ordet for fangeleir, og nummer 17 er bare én i en rekke av tyske fangeleirer. Billy Wilders film åpner med at Cookie (Gil Stratton), ved hjelp av voice-over, forteller historien om den gang de amerikanske fangene oppdaget at det måtte være en spion blant dem. To fanger, Manfredi og Johnson, gjennomfører et fluktforsøk, men blir skutt i et bakholdsangrep i det de kryper opp av flukttunnelen. Dette sprer skepsis blant de andre fangene som konkluderer med at tyskerne måtte ha visst om flukten på forhånd.

Stalag 17 bærer videre med fortellingen om et mikrokosmos i fangeleiren generelt, og brakke 4 spesielt. I brakke 4 bor nemlig de mest underfundige karakterer som har blitt fremstilt på det hvite lerretet. Vi blir kjent med Stanislav ”Animal” Kasava (Robert Strauss) og Harry Shapiro (Harvey Lembeck) som brakkens ukronede klovner. Disse figurene utfyller hverandre med sjarm og humor som bare Billy Wilder kunne klart å fremskape via sine makeløse evner som regissør. Viktigst av alle personer i denne filmen blir derimot Sefton (William Holden), den kyniske sersjanten som tidlig skjønte at livet i fangeleiren ikke kom til å bli noen dans på roser. Sefton omtaler livet innenfor piggtrådgjerdene som et ”dog-eat-dog”-samfunn hvor alle midler må tas i bruk for å overleve. Det legges også opp til intriger når den modige Sefton steker et egg til frokost samme morgen som Manfredi og Johnson blir offisielt kunngjort som døde. Hvor har han fått egget fra? Hva slags forbindelse har egentlig Sefton til de tyske fangevokterne? Kan Sefton være spionen, tysteren som er ansvarlig for de to medsoldatenes død? Dette er spørsmål som implisitt dukker opp i brakke 4 denne morgenen.

Dette er selve drivkraften i denne spennende og morsomme filmen; hvem er ansvarlig for at Manfredi og Johnson ikke lyktes i sitt fluktforsøk. Men som i de fleste av Billy Wilders filmer kan man plukke opp andre underliggende temaer og samfunnskritikk også i Stalag 17. For eksempel blir de tyske fangevokterne presentert på en heller forsmedelig måte. Schulz (Sig Ruman) opptrer som bindeledd mellom spionen i brakke 4 og oberst von Scherbach (fantastisk spilt av Otto Preminger) som er leirens overhode. Schulz er åpen for bestikkelser og lar seg lett påvirke av fangenes underfundige sprell og påfunn. Von Scherbach drømmer om å få et anerkjent navn blant de tyske offiserene under Hitlers herredømme, mens en annen vakt blir malt i ansiktet av Animal og Harry Shapiro som har sneket seg bort til de kvinnelige russiske fangene som gjennomgår avlusing på forbudt område.

Det faktum at dette er en av de aller tidligste filmene som la sin handling til en tysk fangeleir gjør den svært essensiell i filmhistorien. Billy Wilder gir oss uansett et heller tilslørt bilde av hvordan situasjonen egentlig var i de tyske fangeleirene, noe som gjenspeiler seg gjennom den utsøkte bruken av humor, men så var vel aldri Wilders intensjoner å gi et realistisk bilde av forholdene slik de egentlig var. John Sturges har i The Great Escape (1963) benyttet mange av de samme grepene som Billy Wilder. Vi gjenkjenner den samme stemningen og den overraskende løse formen for humor blant fangene.

William Holden vant, ikke uventet, Oscar for sin tolkning av den kyniske og skeptiske sersjant Sefton. Robert Strauss ble også nominert for beste birolle, mens Wilder ble nominert som beste regissør.

Om du har sansen for klassiske filmer bør denne filmen falle i smak. Om du har sansen for andre verdenskrigsfilmer er denne nesten uslåelig. For hvis en ting skal være sikkert er det uhyre få av nåtidens filmer som er i stand til å fremstille slik en særegen atmosfære som vi finner i Stalag 17. Likte du The Great Escape tror jeg inderlig at denne vil falle i smak.

Teknisk
Lyden i denne utgaven er mono. Filmen er fra 1953 så den matcher selvfølgelig ikke nåtidens lydmonstre. Derimot har enhver klassisk film noe av sin sjarm gjennom det lydmessige. For all del, lyden er klar og tydelig og behovet krever egentlig ikke stort mer av en slik film. Det er i tillegg mulig til å se dubbete versjoner på denne utgaven. Vi kan velge blant tysk, spansk, fransk og italiensk. Noen vil nok se den positive verdien i dette, men jeg har alltid vært av den oppfatning at filmer bør ses med original tale.

Filmen kommer som seg hør og bør i svart/hvitt og er til tider nokså mørk i sine bilder. Dette synes jeg akkompagnerer godt med de skitne omgivelsene som er å finne i Stalag 17. Assosiasjoner kan sikkert trekkes til film noir på bakgrunn av bilde og den detektivslignende historien. Bildeformatet er i 4:3, men siden dette er filmenes originale format er ikke dette på noen måter problematisk.

Det som virkelig skuffer med denne filmen er ekstramaterialet, eller skal man si fraværet av ekstramaterialet. Det finnes ikke et spor av ekstramaterial på denne utgivelsen; ikke så mye som en liten biografi eller et eneste eksternt klipp. Men å få tekstet utgaven til omtrent samtlige språk som er i benyttelse i Europa har de klart, og å dubbe til de mest sentrale språk på kontinentet. Men å gi en svoren filmnerd noen ekstra godbiter å kose seg med? Nei! Skuffende, men så skal man ikke glemme at Stalag 17 i seg selv bidrar til en filmopplevelse av de sjeldne, så da kan man vel kanskje akseptere Paramounts svake bidrag med ekstramateriale.