Firefly (2002)

'You can't take the sky from me.'

Av David Auby JohansenFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook12.07.05

Joss Whedon. Navnet smaker av kvalitet. Som en svoren fan av både Buffy og Angel har jeg selvfølgelig store forventninger til Firefly, Whedons siste hjertebarn. Dessverre er serien skrinlagt allerede etter første sesong. I klørne til tv-selskapet FOX (som bl.a. står bak ”The Simpsons”) fikk ildfluen en snarlig død. Det er derfor med blandede følelser jeg legger dvd-platen i spilleren klar for pilotepisoden. Dette kan jo ikke gå bra. Er serien så bra som forventet kommer jeg til å sitte ulykkelig tilbake, forelsket i en serie som allerede har forlatt meg. Er serien dårlig er jeg selvfølgelig skuffet over at Whedon ikke har levert varene som han pleier.

500 år inn i fremtiden har menneskene kolonisert andre planeter. Men det ser allikevel ut til at vi er alene i universet. Dette handler ikke om fremmede vesener på andre planeter, men om oss mennesker i det ytre rom. Serien tar utgangspunkt i et romskip ved navn Serenity (som på norsk betyr noe sånt som ”klarhet” og ”renhet”). På dette romskipet befinner det seg en gruppe lovløse som tar alle slags oppdrag, lovlige eller ulovlige, for å skaffe seg et levebrød. Når de plukker opp en passasjer som er etterlyst av galaksens totalitære regime (The Alliance), står de alle i fare.

Pilotepisoden. Vel, hva kan jeg si? Firefly åpner sterkt. Denne dobbeltepisoden som er regissert av Whedon selv kunne nærmest stått på egne bein som en spillefilm. Alle episodene er dessverre ikke på høyde med pilotepisoden. Whedons episoder er selvfølgelig svært sterke. Blant annet avslutingsepisoden ”Objects in Space” gjør et sterkt inntrykk. Med på laget har Whedon flere manusforfattere og regissører. Den på laget (foruten Whedon såklart) som skiller seg sterkest ut er den garvede manusforfatteren Tim Minear (som også har skrevet og regissert noen av Angels sterkeste episoder). I tillegg til å være medforfatter på pilotepisoden har Minear skrevet og regissert flere av de andre episodene selv. Spesielt episoden ”Out of Gas” skiller seg ut som en liten perle. Episoden blir fortalt i retrospektiv der vi får vite mer om hvordan Mal fikk takk i skipet sitt og hvordan han kom i kontakt med hver og en av mannskapet. De forskjellige karakterene får mer kjøtt på beina, noe som selvfølgelig er med på å berike resten av episodene. Med tanke på det gode arbeidet Minear har gjort i Angel og Firefly er det tydelig at dette er en Whedon kommer til å jobbe med i fremtiden også.

Det tar ikke lang tid før cowboyer med laserpistoler spretter rundt på skjermen. Vi er herved presentert for Whedons nye univers: nemlig en blanding av science fiction og western. Denne litt snodige genren er sjeldent brukt. Eneste eksempler jeg kan komme på i farta er den ganske så underholdende ”Westworld” (1973) og den heslige ”Wild Wild West” (1999). Dette er altså en genre som både kan brukes i det gode og det ondes navn. Jeg synes Firefly kommer ut av det med æren i behold. I lengden kan det bli litt ensformig med de samme øde, prærieaktige settingene, men på den annen side utforsker serien mange spennende temaer knyttet opp mot genren: ære, lojalitet og de gode gammeldagse verdier. Når det gjelder science fiction-aspektet ved serien kommer dette godt frem i de særegne visuelle effektene. På et relativt lavt budsjett har man lyktes i å tegne et mektig og troverdig science fiction-landskap. Designet av fremtidsbyene og romskipene er spesielt godt laget.

Det er vanskelig å ikke sammenligne Firefly med Buffy eller Angel. Det som kjennetegnet og gjorde disse seriene ekstraordinære, var fokuset på serienes hovedkarakter: altså Buffy og Angel. Sarah Michelle Gellars rolletolkning av den noe barnslige og umodne Buffy som etter hvert vokser til å bli en ansvarsbevisst og sterk ung vampyrjeger, er ikke mindre enn imponerende bra i tv-sammenheng. Malcolm Reynolds, Fireflys hovedkarakter og kaptein på romskipet Serenity, er dessverre en altfor svak karakter til å bære en serie av Fireflys kaliber. Greit nok, Mal (som han blir kalt) er både modig og moden, men mangler det lille ekstra som løftet Buffy og Angel opp på mesternivå. Nå skal det sies at dette til en viss grad oppveies av de andre karakterenes vidd og dybde. Besetningen på Serenity består blant annet av en mystisk ung jente med merkelige evner, en barnslig og leken pilot, en kvinnelig skipsmekaniker og en vakker, sensuell luksusprostituert. Whedon har som han pleier lagt stor vekt på karakterutvikling, bare synd at selve hovedkarakteren til dels faller igjennom.

Til å være en førstesesong er Firefly forbløffende god. Sammenlignet med for eksempel Angel, der førstesesongen mildt sagt var usammenhengende, står Firefly støtt og jeg er sikker på at de neste sesongene av serien ville ha hevet seg over den allerede gode førstesesongen. Også publikum virket å være fornøyde. Mye tyder på at Fox hadde en gullgås i hendene som de dessverre ikke var i stand til å utnytte. Heldigvis blir det laget film av serien - Serenity som både er regissert og skrevet av Whedon selv.

Teknisk
Lydmessig har Fox (kjipe som de er) nøyd seg med middelmådig 2.0 surround lyd der de helt klart burde ha påkostet seg et skikkelig Dolby Digital 5.1-spor. Dette er synd siden dette er en sjanger som virkelig krever god lyd. Til tross for dårlig presentasjon passer lydeffekter og musikk serien godt. Tittelmusikken er det Whedon selv som står for (han har også vist før at han har et musikalsk talent da han skrev mesteparten av musikken til Buffys musikalepisode ”Once More With Feeling”).

Firefly er presentert i 16:9 fullskjerm, som er det samme som det Fox brukte da de først sendte serien. Både teknisk og kunstnerisk sett har serien en ”look” som er sjangeren verdig. Felles for både science fiction- og western-sjangeren, er kilometerdype panoramabilder og en ratio som nærmest buler ut på hver side av tv-skjermen. Også Firefly har utnyttet denne spennvidden i formatet.

Av ekstramateriell ser det ved første øyekast svært så bra ut. Hele syv episoder er påkostet et kommentatorspor. Spesielt bra er kommentatorsporet av piloten ”Serenity” der skaper Joss Whedon og skuespiller Nathan Fillion (som spiller Malcolm Reynolds) virkelig har det morsomt mens de kommenterer. Den bablende og nerdete Whedon er alltid gøy å høre på.

Den halvtime lange dokumentaren “Here's How It Was: The Making of Firefly” er en ærlig gjennomgang fra konseptutvikling og frem til seriens kansellering. Vi får ingen gode svar på hvorfor det ble som det ble, noe som i grunnen er litt merkelig. Det morsomste (men også skumleste) blant ekstramaterialet er et kort klipp av Joss Whedon som synger sin selvkomponerte Firefly-sang.