Utgivelsen: 
Bad Faith (2006)
Bad Faith
Rutinepreget og kjedelig fransk romanse om et par fra ulike kulturer.
Clara (Cecile de France) og Ismaël (Roschdy Zem) har vært sammen i fire år og er fortsatt like forelsket i hverandre. De har fine, politisk korrekte jobber: Clara er terapeut for funksjonshemmede barn, Ismaël er musikklærer og jazzmusiker. Når Clara blir gravid, er den første reaksjonen ren glede. Det er bare noen små problemer. Clara er jøde og Ismaël er araber. De er ikke videre religiøse og regner seg selv for å være først og fremst franske, men verden for øvrig ser det nødvendigvis ikke slik. Iallfall ikke Claras konservative mor.
Det er et interessant konfliktstoff i denne filmen, og det krever en del mot å gi seg i kast med noe så betent som den israelsk-arabiske striden innenfor rammene av en romantisk underholdningsfilm. Regissør og hovedrolleinnehaver Roschdy Zem skal beundres for at han ikke forsøker å dempe temaet eller bruke det som symbolsk verktøy for å ta opp det generelle og alminnelige problemet med ulikheter mellom folk som elsker hverandre. Jeg likte vrien med at de to sekulariserte hovedpersonene for første gang er nødt til å finne ut av sin egen etniske arv for å forsøke å forstå den andre. En enkel, men gyldig moral: Man må kjenne seg selv før man fullt ut kan forstå og akseptere noen andre.
Beklageligvis blir det hele veldig fort kjedelig og forutsigbart. Begge Claras foreldre blir til utslitte klisjeer, enten det er morens intoleranse eller farens litt enfoldige godslighet. Den originale tanten eller hva hun nå er, er en eksentrisk arketyp fra tusen europeiske filmer. Ismaëls mor er nesten helt uten personlighet, og lillesøsteren hans en fotballspillende guttejente. Var det ikke en hel film om en muslimsk, fotballspillende guttejente for kort tid siden? Handlingen ellers faller inn i mønsteret vi kjenner fra romantiske filmer, med masse misforståelser, overdrevne krangler og kunstige forhindringer. Beklageligvis med altfor lite sødme til å oppveie for dette.
Handlingen småspretter og halter gjennom vante, forventede scener, og filmatisk er det en helt standard TV-film uten noen personlige regigrep, ingen vakre, morsomme, skremmende eller finurlige bilder som kan holde på interessen. Når det gjelder skuespillet… Jeg må lære meg fransk og dra dit en gang og se om franskmenn virkelig er slik de fremstiller seg på film. De snakker alltid veldig mye og veldig fort, de hører aldri på hverandre og de blir ustoppelig distrahert av trivialiteter. I tillegg lirer de av seg merkelige replikker uten foranledning og har nesten alltid en underlig, atypisk hobby. Alle samtaler blir springende og oppklippede og ren lidelse å følge med i. Som en hel nasjon med ubehandlet ADHD. Når de ikke klarer å kommunisere overbevisende med hverandre, klarer de ikke å kommunisere særlig godt med meg heller.
Det er ingen kalkun, men det er en kjedelig og rutinepreget film over et tema som heller skulle stimulere til intensitet og utfordre filmskaperens originalitet.
Teknisk
Helt greit bilde. Litt flat lyd i svakt utnyttet DD 2.0, men det dreier seg jo om utelukkende dialog hvorav mesteparten innendørs, så noe mer kreves heller ikke. Bildet er også finfint, men settes aldri på prøve. Ekstrastoffet besto bare av et bildegalleri.