Utgivelsen: 
Last of the Living (2008)
Dødelig kjedelig
Hvis zombier fra New Zealand frister vil jeg anbefale Black Sheep og Braindead fremfor denne skrøpelige affæren.
Det virker som om det er skrekkomedier som er tingen på New Zealand. De siste tiårene har de bl.a. levert filmer som Bad Taste (1987), Braindead (1992), The Frighteners (1996) og Black Sheep (2006), og med Last of the Living er de igjen på banen. Som ved Bad Taste er dette en film med sterkt amatørpreg og med et budsjett der etter.
Handlingen er lagt til et zombieinfisert New Zealand, hvor tre unge, ansvarsløse menn har overlevd ved å holde seg inne det meste av tiden og kun bevege seg bevæpnet utendørs for å skaffe mat. Når de en dag finner ut at det er på tide å skifte boplass kommer de over en ung kvinnelig forsker som muligens har kuren til zombieplagene. Sammen setter de ut på oppdraget ”få tak i zombieblod og få det overlevert til laboratoriet”.
Filmen kunne ha vært helt grei, men ødelegges dessverre av mange irriterende småting. Jeg trekker en karakter for at kameramannen ikke har vasket linsa og én karakter for dårlig skuespill. Jeg trekker også en karakter for logiske brister og en for latterlige karakterer (hvorfor skulle disse tilbakestående idiotene være de som overlevde lengst?), og følger på med å trekke én for uoriginalitet, én for påtatt og skremmende dårlig fjertehumor og én for elendig sminke. Da ender vi opp på… hm… minus 1.
Filmen er kanskje ikke så dårlig, for til amatørproduksjon å være er den nesten helt grei, og jeg har sett langt verre.
I zombiefilmer er det viktig at sminken er god og at det er en viss logikk bak zombiene. I Last of the Living blir det slått fast at det tar omtrent én time før de infiserte blir til zombier, men allikevel forvandles noen praktisk nok etter kun minutter. Sminken er noe av det mer pinlige jeg har sett på lenge, og den overzombiesk sterke zombiepresten ser ut som han har fått barberskum klint ut over ei skabbete Letherface-maske.
Det pinligste er allikevel at noen av ungene som har fått være med på festen konstant ler seg igjennom sine zombiescener. De innså nok hvor udugelig denne filmen var - noe regissør, produsent, manusforfatter og klipper Logan McMillan også burde ha innsett.
Teknisk
Bildet er for så vidt bra på denne utgivelsen, men det hjelper ikke så mye når produksjonen har store billedmessige svakheter. Det er mange forstyrrende partikler på selve kameralinsa, og bildet varierer veldig mye i lysstyrke. Mange av scenene innendørs går fra mørke til grå/lysere ut fra mengden naturlig lys som kameraet fanger opp. Dette ser utrolig amatørmessig ut, men er igjen en produksjonssvakhet og ikke noe utgivelsen kan for. Bildeformatet er anamorf widescreen 1.78:1.
Lyden er presentert i både DD 2.0 og 5.1 DTS. Dette lover veldig bra, og DTS-sporet høres for så vidt ganske bra ut og. Dessverre er selve lydmiksen noe grumsete, noe musikken med sin noe skarpe klang er et vitne om. Lyden er ikke særlig imponerende til et 5.1 DTS-spor å være, men setter heller ikke filmen i skam (men hva ville vel ha gjort det?).
Det er ikke lagt til noe som helst ekstramateriale, så karakteren ender mitt på skalaen.