Utgivelsen: 
The Illusionist (2006)
Lite overraskende narrativ illusjon
”Illusjonisten” fikk mye oppmerksomhet da den kom på kino, og kanskje var dette også vel fortjent. Dette er en meget god og underholdene film, med både spenning for de som liker det og romantikk for de mer følelsesladde av det eventuelle publikummet. Filmen har en god historie som sies å være løselig basert på den såkalt synske magikeren Erik Jan Hanussen som var berømt i det tidlige 20. århundrets Wien. Filmens handling med illusjonisten Eisenheimer (Edward Norton) i hovedrollen viker dog fra Hanussens virke i det filmens karakter linkes opp mot de adelige og kongelige i landet (i motsetning til Hanussen som ble linket opp mot Hitler).
Uansett, filmen handler i all korthet om illusjonisten Eisenheimer som etter mange års verdensomreisning kommer tilbake til Wien med illusjonskunnskaper uten like, og ved tilfeldigheter dukker hans barndomskjæreste Sophie, som ble revet bort fram ham, og hennes kommende husbond kronprins Leopold opp. Til tross for den lange tiden siden de sist møttes så har ikke kjærligheten dem imellom forsvunnet, og de planlegger å rømme sammen.
Via sine agenter blir dog kronprinsen var deres planer, og etter en kveld med litt for mye alkohol setter han på brutalt vis en stopp for deres planer. Til tross for ryktene om kronprinsens innblanding i saken blir en annen person funnet skyldig, og tilbake står Eisenheimer med ønsket om å straffe kronprinsen for udåden.
Som filmer med romantiske temaer flest så er handlingen i ”Illusjonisten” veldig forutsigbar, og du skal ikke ha sett mye amerikansk film før du skjønner hva som foregår, og hva som vil skje. Dette er dog ikke noe stort aber for filmen, men derimot er dens særdeles svake innledning et problem. For å skape en realistisk ramme rundt kjærligheten mellom Eisenheimer og Sophie blir vi i særdeles raske og pinlige scener opplyst om deres ulykkelige barndom sammen.
Skuespillet er her slett, dialogene enda verre, og narrativt fremstår dette mildt sagt flaut. Hele introduksjonen oser av følelsen ”dæven, vi må nesten ha en introduksjon som rettferdiggjør resten av filmens romantiske innhold… to dager igjen… hva skal vi gjøre?”.
Filmen er vakkert filmet og fargeredigert, og har en dempet, men fortsatt sterk atmosfære. Philip Glass har i den sammenheng laget et flott musikalsk score som bygger opp under dette. Dessverre dukker det opp flere forstyrrende og unødvendige scener, eller deler av scener, i sakte film. Dette virkemiddelet fremstår helt uten positiv effekt, og man kan jo undres over dette valget. En mulighet kan dog alltids være at det er selve DVD-utgivelsen det er noe galt med.
Alt i alt vil jeg si at dette er en sterk romantisk thriller som også fungerer for de som ikke er så veldig begeistret for romantisk film. Den har en passe mørk, møkkete og nesten overnaturlig følelse over seg som skaper en meget behagelig og spennende filmopplevelse.
Teknisk
Filmen vises i formatet 16:9 fullskjerm (1.85:1), og har et tilfredsstillende bilde som godt presenterer det dunkle Wien. Lyden får man i Dolby Digital 5.1, og er også særdeles god. Filmen har faktisk ingen menyer, noe man sjelden opplever. I stedet begynner filmen direkte etter noen trailere av kommende filmer.
Ekstramateriale utenom disse trailerne har det ikke blitt inkludert, og dette trekker man naturligvis i poengsum for.