Utgivelsen: 
The Last House on the Left (2009)
Wes Craven gjentar seg selv, igjen
Nyinnspillinger av gamle skrekkfilmer har vært i vinden i det siste, The Last House on the Left er absolutt ikke den verste av dem.
Se filmklipp
The Last House on the Left fra 1972 var skrekklegenden Wes Cravens første spillefilm. Nå har han slått seg sammen med Sean S. “Friday the 13th” Cunningham og produsert en rykende fersk nyinnspilling av sin egen klassiker, med nykommeren Dennis Iliadis i registolen.
Vi befinner oss i et idyllisk feriehus ved en øde innsjø. Familien Collinwood er her på ferie med dattera si Mari. Hun kjeder seg og tar bilen inn til byen for å møte venninnen sin. De to kommer i kontakt med Justin, en nykommer i den lille byen, noe som skal vise seg å bli et skjebnesvangert møte. Justins familie er psykotiske mordere på flukt fra loven. De kidnapper de to jentene og det hele blir svært så ubehagelig og voldelig etter hvert.
Filmen er ikke spesielt original, men den stiller det evige spørsmålet: hva ville man gjort om man havnet i ekstreme situasjoner? Om noen voldtok og skjøt dattera di, ville du ikke selv hatt et ekstremt intenst ønske om å hevne deg? Samme hvor pasifistisk du måtte være. Det er denne situasjonen som oppstår i filmen, og når de to familiene møtes i “det siste huset til venstre,” blir menneskets overlevelsesinstinkt vekket opp. Skillet mellom hvem som er ond og god blir nesten visket bort, noe som i seg selv er en interessant vinkling.
Skuespillerne gjør en ok jobb, kanskje spesielt unge Sara Paxton som Mari, og Spencer Treat Clark som Justin. Sistnevnte har nesten blitt voksen siden han spilte lille Lucius i Gladiator.
Midt oppi all uhyggen kan man faktisk finne noen poetiske scener, en blanding av vakkert og stygt. En heslig estetikk som hever den totale filmopplevelsen, i alle fall for min del.
Filmen bygger seg fint opp, og er akkurat så guffen og snikende som den skal være, med mange motbydelige klimaks undervegs. De siste tjue minuttene er kanskje noe langdryge og forutsigbare, men opp til det punktet klarer den både å overraske og underholde. Jeg har ikke sett den originale filmen fra 1972, så en sammenligning blir utelukket, men The Last House on the Left står godt plantet som en anstendig nyinnspilling som gjør seg godt som popcorn-underholdning en mørk høstkveld.
Bildet
1.78:1 i fullHD som ser bra ut. Noen nattscener er nokså kornete, men jeg innbiller meg at dette er bevisste fotografiske valg, ellers er detaljer og kontrast absolutt tilfredsstillende.
Lyden
Lyden er gjengitt i 5.1 DTS-HD Master Audio som ikke er mye å si på. Filmen er full av creepy lyder og stemningsskapende musikk. Skru opp og nyt.
Bonus
Vet ikke om det kvalifiserer som ekstramateriale, men disken inneholder både kinoutgaven og den tre minutter lengre Unrated Edition, og det var den jeg så. Regner med at de mange svært grafiske scenene er noe kortere i kinoutgaven.
Noen unødvendige slettede scener og en “Inside look” som ser mer ut som en filmtrailer er det eneste som lagt til. Skuffende.