Nyeste anmeldelser på groove.no:
American Beauty [Awards Edition] (1999)
'Om et år er jeg død.'
DVD
Region
Sone 1
Vis alle produktdata
Regi:
Skuespillere:
Les mer om filmen
Relaterte filmer:
Igby Goes Down (2002)
Akkurat nå sitter jeg her med en klump i halsen og en slags sår følelse i brystet, den samme jeg hadde etter at jeg hadde sett American Beauty for første gang, like etter at den kom ut, på en kino like ved Times Square i New York. Det er nesten ikke nødvendig å si noe mer. American Beauty har akkurat befestet sin stilling som en av mine absolutte favoritter.
De som ikke har fått med seg denne filmperlen ennå, har virkelig noe å glede seg til. Og de av dere som allerede kjenner historien fra kino, bør også handle inn DVD-utgaven, for dette er en fortelling som trygt kan gjenoppleves. Jeg gleder meg allerede til å se filmen igjen, neste gang jeg trenger en følelsesmessig vekker.
Filmen handler om - som tittelen antyder - det vakre. Kanskje helst det vakre man ikke ser på overflaten. I et genialt manus og like fantastisk regi fortelles det om den perfekte, kjedelige forstadsfamilien der moren (Annette Bening) er (relativt) vellykket eiendomsmegler med matchende hekkesaks og hagesko(!), datteren (Thora Birch) er frustrert og føler hun ikke er vakker nok - spesielt i forhold til sin venninne, og faren (Kevin Spacey) er en helt anonym taper som aldri har sagt noen imot. Men under overflaten som forestiller det perfekte forstadsliv skjuler det seg både fortvilelse og ikke minst livsglede - det gjelder bare å finne den.
En dag innser hovedpersonen Lester Burnham (Spacey) at han faktisk ER en taper. Han har tapt gnisten, lykken, gleden ved å leve. Men han har ikke mistet evnen til å lete etter, forsøke, smake på, drømme. Og det er det som driver ham til å rykke opp sin middelklasse-tilværelse med roten. Han forelsker seg i datterens Lolita-aktige bestevennine (Mena Suvari), sier opp jobben, presser sjefen for 60.000 dollar og kjøper seg drømmebilen: en 1970 Mustang Firebird.
Han er ikke alene om å forårsake store endringer i familien. Kona står i med den konkurrerende boligmegleren (Peter Gallagher), datteren planlegger å stikke av med nabogutten Ricky, og faren til nabogutten har sine helt egne mistanker om hva som foregår innenfor veggene i Burnham-hjemmet. Den overfladiske lykkeboblen MÅ sprekke.
Ricky (Wes Bentley), som filmer alt han ser på video i søken etter det vakre, har en filosofi: noen eller noe mektig står bak og gir alle tingene rundt ham en fundamental skjønnhet som truer med å overvelde ham. Man er fristet til å gi ham rett når man ser denne filmen.
Skuespillet er utrolig bra, for ikke å si usynlig. Personene ER rollefigurene sine. Kevin Spacey er det perfekte valget i rollen som Lester Burnham, og makter å framstille transformasjonen fra grå og anonym til glødende fullstendig overbevisende. Annette Bening har den utakknemlige jobben som over-materialistisk husmor med fordreid sans for livets egentlig verdier, og klarer å gjøre sin karakter helt troverdig og til og med forståelig. Thora Birch som datteren Jane er nydelig stillfaren og har en herlig, sjenert tilstedeværelse som kler rollen perfekt. Mena Suvari som Angela/Lolita utstråler den helt riktige kombinasjonen av uskyld og fare, og ikke minst er Wes Bentley skremmende god i rollen som den observerende, utrolig stabile og sterke Ricky Fitts.
Fotografiet er slående vakkert. Scenene er malerisk komponert, rolig kameraføring lar deg som seer suge til deg alt som skjer, mens kryssklipping til Rickys observerende videokamera gir en helt annen vinkling som gir et ytterligere nivå av drama til historien. Det klippes effektivt mellom de forskjellige personenes opplevelse av hendelser, og resultatet er en suggererende reise mot en overraskende og på mange måter befriende slutt.
Musikken fortjener også honnør. Enkle temaer, melodisk perkusjon, klokker. Ingen Hollywood-strykere (i hvert fall ingen man legger merke til), men utrolig passende musikk signert Thomas Newman. Også de kjente låtene som spilles underveis i filmen passer som hånd i hanske med handlingen.
Vi er på god vei inn i det tekniske, og når det gjelder DVD-utgaven skal jeg si to ting. De viktige tingene er på plass her så det monner. For det første: Bildet i 16:9 letterbox (2.35:1) holder høy kvalitet, bare to små sekvenser hadde opplagte spor etter MPEG-komprimering (en liten ghosting i "rose-drømmen", og en scene der Spacey sees i silhuett mot en lys bakgrunn). Fargene er varme og sterke uten å flyte ut, og detaljene er godt ivaretatt. For det andre: lyden. Filmen har som kjent både DTS og Dolby Digital 5.1 lydspor. Undertegnede har ikke hørt gjennom hele filmen i begge formater, men valgte å se den med DTS-lyd. Kvaliteten, både på stemmer og ikke minst på musikken, er flere hakk bedre enn DD-versjonen. Opplevelsen ligner på første gangen man trykket på "Loudness"-knappen på et stereoanlegg og lyden plutselig ble mye fetere. :-) DTS har helt klart noe for seg.
Det jeg IKKE skal si noe om, er kvaliteten på bonusmaterialet, som har form av et kommentarspor med regissør Sam Mendes, en dokumentar om filmen, en bunke med trailere og en storyboard-gjennomgang med kommentarer fra regissøren. Jeg har ikke sett på det. De som husker tilbake til ryktene om lanseringen av American Beauty på DVD, vil muligens erindre at det var snakk om ta med utklipte scener på DVD-utgaven, men Mendes ønsket ikke å gjøre dette, for ikke å rokke ved folks oppfatning av det ferdige verket. Faktisk må jeg si jeg deler det synspunktet, i hvert fall nå som opplevelsen av filmen er fersk. Jeg har ikke lyst til å vite noe om hvordan dette kunstverket ble til. Det holder at filmen finnes, og at jeg kan se den om igjen når jeg føler for det. Hvis jeg får behov for det, kan jeg grave i bonusmaterialet senere.
American Beauty er en oppvekker. Et nydelig drama som de fleste av oss vil kjenne oss igjen i på et eller annet plan. Jeg var litt usikker på hvordan gjensynet ville være etter at jeg i et års tid har tenkt på denne filmen som noe av det beste jeg har sett, men jeg står ved min tidligere dom. Jeg kan bruke en av Lesters replikker som en slags oppsummering av opplevelsen: "I feel like I've been in a coma for the past twenty years. And I'm just now waking up."
blog comments powered by Disqus
>