Utgivelsen: 
Telstar (2008)
Trangfilmet rockehistorie
Sterk historie, gode aktører, pent filmet – men det er og blir filmet teater og ikke film.
Joe Meek (Con O’Neil) var en av popens pionérprodusenter og første store managere. Han sto bak en lang rekke listetoppere, samtidig som han avslo artister som The Beatles og Rod Stewart. Han var også homoseksuell, opptatt av det okkulte og skandaler, og utpressing brakte ham etterhvert til et blodig og voldsomt sammenbrudd.
Rise and fall-historier har en mystisk tiltrekningskraft, og ingen er så effektive og emosjonelle som de som er hentet fra virkeligheten. Historien om Joe Meek er som et perverst vrengebilde av Beatles’ manager Brian Epstein: Begge var homofile, begge kom inn i det blomstrende britiske musikkmiljøet uten å kunne spille eller synge, og begge døde unge. Men mens Epstein opplevde kolossale suksesser og solte seg i glansen av sine gutters suksess, og omkom (mest sannsynlig) ved en ulykke, opplevde Meek fattigdom og ufortjente fiaskoer, personlige ydmykelser, offentlig uthenging, hyppige konflikter, og hans endelikt ble helt uten verdighet.
Det er en sterk historie, og Con O’Neil er briljant i hovedrollen. Regissøren Nick Moran har et fint øye for detaljer, og her er scener som overrumpler med utsøkte, subtile effekter og usedvanlig vellykket bruk av slo-mo og fade-outs. Like forbannet, filmen er bygget på et teaterstykke, og nesten hele handlingen foregår i boligen/studioet der Meek bor og spiller inn musikk. Det blir en smal og trang film, og mangelen på bredde og utsyn gjør det hele til en skravlete affære der vi ofte blir fortalt om Meeks suksesser, men veldig sjeldent får føle dem. Jeg våger å påstå at filmskaperen har en flott feeling for tidlig rock’n roll, og er svært dyktig til å få frem piggene, det rebelske og det farlige ved musikken, og følelsene den satte i gang. Dessverre har han mindre feeling for det filmatiske, og jeg kan ikke fri meg for tanken på hva for eksempel Alan Parker (Evita, The Commitments, Fame) kunne fått til med det samme materialet.
Forøvrige møter vi gode skuespillere i alle roller, og Kevin Spacey stortrives i sin lille rolle som Meeks forretningspartner og økomomiske samvittighet. Severdig, og et must for de som er mer enn vanlig interessert i rockehistorikk.
Teknisk
Litt blasse farger, antakeligvis gjort med hensikt for at det skal virke sekstitallsaktig. Lyden er klar og fin og fint mikset med god retningsstyring. Ekstrastoffet inkluderer en helt grei featurette, deleted scenes og en bildemontasje. Saklig og greit.
blog comments powered by Disqus