Utgivelsen: 
Seven Psychopaths (2012)
Fascinerende, morsom og merkelig
Et stjernelag av kule skuespillere i en velskrevet, blodig og absurd komedie av det mørke slaget.
Marty (Colin Farrell) er en alkoholisert manusforfatter i Hollywood, han sliter med skrivesperre og kompisen Billy (Sam Rockwell) gjør det han kan for å inspirere til diktning. Så langt har Marty bare tittelen: «Seven Psychopaths.»
Gradvis tar manuset form, gjennom møter med rare mennesker, gamle skrøner og en og annen konfrontasjon med fullblods psykopater i det virkelige liv. Et av problemene blir å skille de ulike psykopatene fra hverandre. Hva er sant og hva er oppdiktet?
Billy har en ekstrajobb der han kidnapper hunder for så å sende den aldrende Hans (Christopher Walken) for å innkassere finnerlønn. Det hele topper seg når de kidnapper hunden til den lokale mafiabossen, strålende spilt av Woody Harrelson.
Det baller på seg med psykopater, gladvold, humor og til og med glimt av småfilosofiske tanker i en relativt vellykket miks fra manusforfatter og regissør Martin McDonagh. Man kan jo undre seg om det er slik manus oppstår i drømmefabrikken?
Filmen fungerer best når humoren og volden står i fokus. Det er noen aldeles hysteriske scener innimellom. Som når Tom Waits dukker opp som psykopat og forteller sin historie i håp om at Martys film skal hjelpe han å finne igjen gamlekjæresten.
Når man begynner å ane hvordan mange av historiene faktisk henger sammen, rakner det litt i sømmene. Sam Rockwell, Christopher Walken, Colin Farrell og Woody Harrelson spiller rollene sine med herlig innlevelse, men handlingen blir litt løsere og mindre intens mot slutten av filmen. Dette er muligens intensjonen, siden det faktisk kommenteres. Marty har ikke lyst å skrive enda en voldelig actionfilm, men vil heller fortelle en historie der mennesker «bare snakker sammen.» Denne snakkingen mot slutten fungerer uansett ikke like godt som resten av filmen.
Det sier seg selv at her er det mange filmer i filmen, og mange element av metafilm. Mer eller mindre satiriske spark til Hollywood, og en ironisk holdning til både våpenlover, det glamorøse og overfladiske og savnet etter noe nytt og originalt i de strømlinjede amerikanskproduserte samlebåndsfilmene. Seven Psychopaths er faktisk er britisk produksjon, selv om hele filmen er spilt inn i USA.
Skuespillerne er som sagt gode, Colin Farrell representerer nok på mange måter Martin McDonagh selv, og hvordan skriveprosessen kan ha en tendens til å ta av. Han har faktisk ingen kontroll over hvor de syv psykopatene fører han. En spennende vinkling. Men det er nok Sam Rockwell og ikke minst Christopher Walken som stjeler showet her. Verdt å se hele filmen bare på grunn av dem.
Det er noe som minner om Tarantino her, filmene i filmen, volden, billedspråket og dialogen, men likevel har den sin egen unike stemme, og det er kanskje det som fascinerer mest. Noen filmskapere klarer på relativt kort tid å etablere seg som særegne. Med filmene In Bruges og nå altså Seven Psychopaths klarer Martin MacDonagh nettopp dette. Man kan like eller ikke. Jeg liker han bedre og bedre.
Teknisk
Bilde og lyd er bra uten at jeg får tårer i øynene av den grunn.
Ekstramaterialet består av noen slettede scener som faktisk er verdt en titt, de avslører en del alternative handlingstråder som har blitt utprøvd. Resten er bare noen minutter med små bakomfilmer. Ikke noe å kaste bort tiden på.
blog comments powered by Disqus