Nyeste anmeldelser på groove.no:
She's All That (1999)
Oppfinnsomheten lenge leve...
Det får da være grenser for hvor lite oppfinnsomt og tvers igjennom uoriginalt det er lov å gjøre det. Du gjenkjenner antakelig dette plotet: Skolens mest populære inngår et veddemål med sine venner hvor skolens absolutt minst populære skal lures til å tro at skolens mest populære er interessert i vedkommende. Men akk, skolens mest populære ender selvsagt opp med å forelske seg i skolens minst populære tross alt, og det går strålende, inntil det kommer skolens minst populære for øre at skolens mest populære egentlig bare innledet hele forholdet på gøy. Derfor blir skolens minst popuære fryktelig sint, gråter krokodille-tårer og kutter tvert. Men skolens mest populære, som nå er hodestups forelsket, returnerer som den angrende synder og blir tilgitt, med sentimental bakgrunnsmusikk og råklining som det naturlige utfall. Snipp, snapp, snute...
Jeppers, vi har akkurat avslørt hele historien i She's All That. Vel å merke er det litt mer kjøtt på beinet, men ikke mye. Vi har vitner på at vi klarte å forutse hele greien etter at det bare var gått ti minutter av filmen, og det sier vel det meste. En tilsvarende eller liknende historie har dannet grunnlaget for mang en film, både i større produksjoner beregnet for kino og i mindre ambisiøse tv-serier, og burde regnes for oppbrukt. Det mest vellykkede forsøket vi i farten kan huske å ha sett er filmen Can't Buy Me Love med Patrick Dempsey og Amanda Peterson i hovedrollene.
Eneste planken som kunne reddet denne filmen måtte være noen heidundrane skuespillerprestasjoner, men her er et heller ikke mye å hente. Freddie Prinze, Jr. (tidligere observert i begredelige Wing Commander) gjør for det meste en akseptabel innsats som skolens yndling Zack Siler, mens Rachael Leigh Cook på sin side faller totalt igjennom som einstøingen Laney Boggs og leverer til tider direkte dårlig skuespill. I andre roller møter vi Matthew Lillard (Scream og Wing Commander) som beviser en gang for alle at han er flink til å spille drittsekk. Vi må også nevne Kevin Pollak som gjør en stødig innsats de får gangene han stikker innom.
På den positive siden noterer vi oss en del gode kommentarer (og en morsom rap-sekvens), som til tider slår godt an og kaller på latteren, men man får mest inntrykk av at disse har kommet ramlende inn i filmen fra en parallell dimensjon. Ikke før de er uttalt, så er de borte igjen, og vi må returnere til vår ørkenvandring gjennom She's All That.
Vi skulle derfor gjerne likt å spørre regissør Robert Iscove hvilke kvaliteter han mener denne filmen har som skulle bidra til å heve produksjonen over den gemene hop. Han ville kanskje nevnt et par av de surrealistiske innslagene som dukker opp underveis, en til tider uvanlig fortellerteknikk, eller noen halvhjertede forsøk på ta opp problemer knyttet til ungdoms identiteskriser og hvordan det er å vokse opp og skulle ta egne avgjørelser. Han kunne like gjerne spart seg; det er hverken gjennomført eller intelligent gjort. Bedre lykke neste gang.
Bedre blir det ikke av at dette er en typisk Buena Vista-utgivelse i 4:3 letterbox-format, og bortimot blottet for bonusmateriale - med unntak av en musikkvideo. Lyden er interessant nok i vanlig stereo (med Dolby Surround), og som mange kjenner til er dette en feil fra studioets side. På coveret står det Dolby Digital 5.1, og det vil komme en ny pressing med riktig lyd snart. Det aktuelle stereolydsporet lider også av en temmelig innestengt miks som til tider høres ut som den har store faseproblemer.
She's All That er ganske enkelt bortkastet tid, og bør styres unna med mindre man har fritidsproblemer. Eneste grunnen til at den ikke ender opp med en dårligere karakter er noen gode kommentarer i ny og ne. Vi må ha lov til å forvente mer av en film enn det denne presterer.
blog comments powered by Disqus
>