2012 (2009)

Årets popcornfilm

Roland Emmerich har nok en gang bestemt seg for å tilintetgjøre verden, denne gangen gjøres det med en solid porsjon humor.

Av Tor Arve RøsslandKarakter:

Del på Facebook12.11.09

Fotogalleri

Se flere bilder

Om denne humoren er hovedsaklig ufrivillig eller planlagt fra Emmerich sin side skal jeg ikke spekulere i, men faktum er at jeg gapskrattet flere ganger av denne ekstremt overdrevne Katastrofefilmen.

For dette er katastrofefilm med store bokstaver. Nærmere femti prosent av filmens spilletid går ut på å vise enorme ødeleggelser i form av jordskjelv, tsunamier, vulkaner og jordplateforskyvinger. Her veltes Jesusstatuen i Rio, Eiffeltårnet i Las Vegas, Det hvite hus blir knust og sannelig flytter hele Kina seg 250 kilometer østover. Eller var det vestover?

Selvsagt blir vi kjent med noen mennesker oppi all denne ødeleggelsen. John Cusack spiller den mislykkede forfatteren Jackson Curtis som strever med å redde sin fraskilte familie. Chiwetel Elijofor spiller vitenskapsmannen som har hendene fulle med å redde så mange mennesker som mulig og Oliver Platt spiller den kyniske politikeren som egentlig er mest opptatt av å redde seg selv.

Det er mange andre mennesker vi blir kjent med, alle selvsagt like overveldet over den bibelske katastrofen som har rammet Jorden. Midt oppi alt dette er det funnet plass til en god del humor, noen vil kanskje dra det så langt som å kalle dette for en parodi. Når våre venner er på flukt fra katastrofen i et fly og har tenkt å lande på Hawaii for å fylle drivstoff, bare for å oppdage at Hawaii har blitt oppslukt av en gigantisk vulkan, så ytrer en av hovedpersonene: "Det var vel like godt, landingshjulene er borte likevel!" Hvem er det som skriver slike geniale scener?

Jeg hadde fryktet at 2012 skulle ende i en kvasireligiøs suppe liknende Knowing med Nicolas Cage, og selvsagt er det referanser til mange ulike trosretninger her. Mest nærliggende er arkene som menneskene har bygget for å redde verdens smarteste (og rikeste). Arkene er plassert høyt oppe i fjellet og sønnen til John Cusack heter meget passende Noah. Men om man tenker seg litt om så er ikke en ark en dårlig idé om noe slikt skulle inntreffe? Å befinne i seg i en gigantisk båt når Jorden blir oversvømmet er faktisk ikke så dumt, men jeg er usikker på om jeg ville tatt meg bryet med å redde to eksemplar av alle jordens dyr. Det religiøse tar aldri overhånd og Märtha Louise er fullstendig fraværende.

2012 er en fantastisk underholdende film. Skuespillerne er solide og gode, spesialeffektene er fabelaktige, manuset er akkurat passe søkt og overdrevet, dialogen til tider svulstig og vitenskapen som ligger bak er fullstendig på jordet. Men slikt bryr vi oss ikke om. Roland Emmerich har med Independence Day, Godzilla og The Day After Tomorrow vist at han kan dette med katastrofefilmer, og med 2012 har han virkelig skapt den ultimate Katastrofen.

Dette er en film som virkelig ikke tåler at man går etter den i sømmene, den må tas for det den er, og nytes i øyeblikket. Jeg føler med John Cusack som må se at hans barn er mer glad i stefaren, og jeg kjenner meg igjen i hans noe haltende forfatterkarriere. Roland Emmerich klarer sannelig å skape mennesker jeg har lyst skal overleve, midt oppi all elendigheten. Her spilles det på alle de klassiske strengene for at vi skal engasjere oss, og det er nettopp det jeg sitter og gjør. Jeg bryr meg om menneskene, og da har filmen gjort mye riktig.