Utgivelsen: 
The Incredible Burt Wonderstone (2013)
Talenter på ville veier
Til tross for et stort oppbud av dyktige og hotte skuespillere og forbausende mange morsomme gager, så drar filmen i så mange ulike retninger samtidig, at den tryller seg til middelmådighet.
Fotogalleri
Burt og Anton (Steve Carell og Steve Buscemi) er to tidligere stjerner på rask vei nedover i den knallharde magiker-businessen i Las Vegas. Nedturen fremskyndes av en helt ny ekstrem-magiker (Jim Carrey) som driver i den nifse kategorien med selvskading og ekstreme reality-stunts. De to går fra hverandre, og Burt må gjennomgå Hollywoods rituelle søken etter sin egen sjel og finne det han engang hadde, men som han har mistet og han må lære seg karakter og respekt og alt det der vi har sett før.
La oss ta det positive. Don Scardino har regien, og han har lært faget med TV-serier og indie-film. Resultatet er en effektiv, crispy registil, stram som en 45 minutters TV-episode. Skuespillerne er ... ærlig talt, den rollelisten slo pusten ut av meg først. Steve Carell, stjerne fra den amerikanske versjonen av The Office, har befestet seg som en pålitelig leading man med evnen til å kalle på både sympati, avsky og latter. Steve Buscemi kan alt, komedie, drama, realisme, mannen er en av de største aktørene vi har. James Gandolfini - dammit, jeg fikk en tåre i øyekroken da han dukket opp her. Rollen er liten, han utfører den perfekt, vi skal være glade for hvert minutt vi fikk med ham. Olivia Wilde, vakker og karismatisk. Jim Carrey, påtent som ville helvete, galskapen hans fra gamle dager med en touch farlig og litt ubehagelig drama. Spe på med noen gode birolleinnehavere og artige cameos. Og så gagene da. Langt de fleste av dem er faktiske i seg selv morsomme, ofte overrumplende, ofte ondsinnede eller brutale, nesten alltid mørke, men de er morsomme. Dermed har vi en jevn overgang til hva som er feil med filmen.
Det ser ut som om noen bestemte seg for å lage en film av et møkka kjedelig manuskript. Da produksjonen var i gang og kontraktene signerte, tok noen en kikk på sakene og oppdaget at dette var aldeles forferdelig. De var i ferd med å filme noe som liknet en billig imitasjon av en trasig åttitallsfilm myntet på de yngste i familien. Så de hyret inn noen vitsemakere til å fikse manus og skrive en haug med gager som spesielt Carell skulle kunne trives med. De overlot Carrey til sin egen syke sans for kreativitet. Men - og dette er det helt store men - de beholdt hele den møkka kjedelige historien de hadde kjøpt i første omgang.
Resultatet er en stupid, kløende forutsigbar og klisjétung moralistisk historie av en type vi har fått servert utallige ganger før, perverst pyntet med kullsorte, rå og ofte hjerteløse gager. Til og med jeg synes noen av dem passerer over i det smakløst umorsomme, som en referanse til Siegfried & Roys ulykke. Jim Carrey er som noe fra en helt annen film. Steve Carells rollefigur får en utviklingskurve som er komplett usannsynlig, men hele rollefiguren hans er for den saks skyld helt usannsynlig.
Jeg liker kullsort humor. Jeg liker faktisk vennlige moralfortellinger også, fortrinnsvis litt mer originale enn kjernehistorien i denne filmen. Det er litt som en saftig biff og melkesjokolade. Jeg liker begge deler, men jeg legger ikke melkesjokoladen oppå biffen.
Teknisk
Fint bilde og lyd. Bra porsjon ekstrastoff; en bakomfilm med magikeren David Copperfield, som var involvert i produksjonen, deleted scenes, tabbeklipp og uforkortede segmenter med Jim Carreys rollefigur.
blog comments powered by Disqus