Utgivelsen: 
Mannen som ikke kunne le [Norske klassikere - Samleboks 1] (1968)
Utdatert tullball
Om ikke annet beviser denne gammeldagse komedien fra 1968 at det faktisk er en veldig god idé å skrive ned replikkene før kamera går. Manuskript kalles det visst.
Fotogalleri
Rolv Wesenlund spiller tittelrollen, en mann som ikke klarer å le fordi han lider av latterhemninger. Han behandles av en ambisiøs psykiater (Harald Heide-Steen) som ikke bare forsker i pasientens fortid og hans barndomsforelskelse; han mener også å finne et nasjonalt problem. Nordmenn kan ikke le.
Det er i og for seg en rød tråd i filmen, men det sklir ustanselig ut i absurde sketsjer, og særlig Wesenlund får kjørt seg i en rekke ulike roller. Det er ikke bare humor det handler om, Wesensteen med støtte av Bengt Calmeyer og regissøren Bo Hermansson prøver å parodiere selve “det norske”, både samtiden, fortiden og tradisjonene. Det er ikke noen vennlig parodi, og i store deler av filmen er den ikke særlig treffsikker heller.
Utgangspunktet er altså at nordmenn ikke kan le. Da var det jammen godt at nasjonen var velsignet med disse folkene som kunne bøye seg ned til oss fra sine innbilte humorpidestaller og fortelle oss det. Det er en overlegen og usympatisk form for satire. Jeg tror ikke nordmenn hadde så mange komplekser i 1968 heller, kombinasjonen av innbilt underlegenhet overfor andre kulturer og en porsjon nasjonalistisk selvgodhet er vanlige fenomener i de fleste land. Det som er mer unikt er at Norge har vært belemret med humorister, kunstnere, kulturpersonligheter og andre høyrøstede individer som har brukt flere tiår på å innbille oss at vi ikke bare har mindreverdighetskomplekser, vi er faktisk mindreverdige.
Men skal jeg først bli snakket ned til, skal det ikke være av folk som er så utålelig selvgode at de tror de ikke trenger å forberede seg engang. Heide-Steens monolog fra talerstolen i slutten av filmen er smertefullt umorsom. Wesenlunds mumlende ad-lib’er slumper innom noe å le av fra tid til annen, men det virker aldri som om han vet hvor han skal hen med replikkene sine. Birgitta Anderson som hans barndomskjæreste er så håpløst ute å kjøre at det kaller på medfølelsen. Jeg tror faktisk hun forventet seg et manus og mistrives synlig med denne formen å lage film på.
Okay, jeg vet ikke om de hadde utarbeidet et detaljert manus eller ikke, men det er en høyst rimelig antakelse. Alternativet er at filmen skal fremstå som en improvisasjon, men da fremstår den i så fall som en mislykket improvisasjon.
Noen små glimt av inspirert galskap finnes, som nattklubben der inngangen er gjemt i en oppbevaringsboks på Østbanen, den bråkete, oppjagede stemningen i scenen der Tiedeman og Gudes mesterverk parodieres til en pinefull død og en og annen avlevering i dialogene mellom merkelig avdempede Wesensteen. Som helhet er det likevel en kjedelig, selvhøytidelig og uvennlig film som forakter sitt eget publikum. Eller kanskje det bare er den talentløse regissøren Bo Hermansson som hater og forakter oss. Filmens komiske høydepunkt er nok ufrivillig, men prøv og hør på teksten til Wenche Myhres fortryllende fremføring av den i seg selv fengende sangen fra filmen. Teksten høres ut som noe som er oversatt til norsk gjennom tre eller fire asiatiske og finsk-ugriske språk ved bruk av en BabelFish-versjon under tungt virusangrep.
Teknisk
DVD’en er overført fra en slitt og hakkete film som i utgangspunktet var filmet med slurvete bruk av lys og fokus, derfor er det jammen ikke lett å se om det er gjort noen feil med selve overføringen. Det ser iallfall ikke bra ut. Lyden er likeledes skjemmet av forstyrrelser og varierende volum. Ikke noen annen bonus enn Wesenlunds filmografi.
Filmen er tilgjengelig i boksen Norske klassikere - Samleboks 1.