Utgivelsen: 
Enemy (2013)
«Kaos er uforståelig orden»
Thriller som er kompleks og enkel på samme tid, og på utsøkt vis fordreier og lurer den tilskuerens virkelighetsoppfattelse.
I de senere årene har canadiske Denis Villeneuve vist seg som en av de mest originale og interessante regissørene i vår samtid. Med Incendies bergtok han verden med en fortelling hvis originalitet og plot-twist overgikk det aller meste i moderne tid. Nærmest samtidig som han ga ut fjorårets svært gode Prisoners, kom også lavbudsjettfilmen Enemy. Likheten med de tidligere filmene er like mange som de er få. En mørk variant av verden presenteres, et kjennetegn ved Villeneuves filmer. Som i Prisoners, finner vi den eminente Jake Gyllanhaal i hovedrollen, denne gang som en historielærer som oppdager at han har en dobbeltgjenger. Dette er et interessant utgangspunkt for å skape en klaustrofobisk, psykologisk thriller, som etterlater deg med flere spørsmål enn svar.
Enemy er en film det er vanskelig å fortolke, da man hele tiden blir servert scener som er tvetydige og fylt av symbolikk. Bak en trist og mørk atmosfære skjuler det seg lag av mening som filmen er lite villig til å svare på. Ett av gjennomgangssymbolene i filmen er edderkopper, og man kan villig vekk fortolke hva de symboliserer, det være seg menneskers forbindelser i et stort og uoversiktlig nett, eller edderkoppen som et symbol for vår manglende kontroll i et system vi ikke har oversikt over. Regissør Villeneuve har bevisst unnlatt å forklare noe om filmens symbolikk, og skuespillerne måtte etter sigende undertegne en avtale om aldri å diskutere filmens symbolikk i media. Etter mitt møte med filmen, får jeg en snikende følelse av at Villeneuve har skapt et verk uten én gitt betydning, og at filmen får unike betydninger i møte med ulike mennesker. Er det ikke slik også med mer strømlinjede filmer? Etter mitt skjønn vil jeg si ja, og nettopp denne vinklingen gjør Enemy veldig interessant. Dette er en film som utfordrer konvensjoner, overskrider grenser, og er på alle måter rettet mot det tenkende mennesket.
Man skjønner raskt at dette er en film med høye kunstneriske ambisjoner. Det er lett å like den åpenbare kjærligheten til filmmediet, og ikke minst å se hvordan Villeneuve leker seg med konvensjoner. Lek og nysgjerrighet er viktige stikkord, men må ikke glemme at dette er en mørk fortelling med mange henvisninger til menneskehetens mørkeste sider. Mest av alt lykkes man med å skape noe nytt – noe interessant. Historien er ikke strømlinjeformet, men tar deg med i uventede retninger, og er både det gledelige og det skuffende med filmen. Potensialet er større enn sluttresultatet, som ender litt uforløst. Like fullt er Enemy en nøtt av en film, som jeg virkelig koste meg med. Skuespillerne og manuset bidrar til en tilnærmet dystopisk stemning, og man kan enkelt leve seg inn i handlingsuniverset. Hva som er drømmer og hva som er virkelighet kan man ikke si, og dette gjenspeiler filosofiske tanker menneskeheten har grublet over i århundrer. Det fortsetter vi også å gjøre i dag.
Problemet med Enemy oppstår i første rekke i møtet med tilfeldighetene den presenterer. Denne delen av filmen kunne med fordel ha vært gjort litt mer omstendelig og gjennomtenkt, og ville automatisk ha hevet karakteren et hakk. Uten de helt store mulighetene for å komme inn i filmens mange lag, vil det være vanskeligere å fortolke det man ser, og uten det samme engasjementet. Det følelsesmessige aspektet er en viktig brikke i de beste filmene i denne genren, og uten større grad av innsikt er det vanskelig å relatere seg til karakterenes følelser etter hvert. Jake Gyllenhaal, som spiller filmens to hovedroller, gjør en utmerket og troverdig jobb som desillusjonert lærer og skuespiller. Hans karisma og vesen tilfører en ekstra dimensjon som hever enkelte deler av filmen opp fra det jevne til det virkelig gode. Den bakenforliggende tanken med filmen er uviss, men faktum er at den inviterer til refleksjon og undring. Er man interessert i nettopp dette, skal du ikke se bort fra at dette er en film for deg.
Teknisk.
Bildekvaliteten er jevnt over veldig bra, og det samme er lyden. Både den ekle bakgrunnsmusikken og dialogen ligger veldig logisk plassert i lydbildet. Bonus finnes det ikke spor av på denne utgivelsen.