Utgivelsen: 
Tigerland (2000)
Treningsfilm
Med den militærkritiske filmen Tigerland fra 2000 forsøkte Schumacher å bli tatt alvorlig som regissør igjen, etter at han hadde laget tidenes dårligste film. Det ble en kommersiell flopp, men et hederlig stykke film.
Fotogalleri
1971. Vi møter en gruppe soldater, etterhvert anført av den motvillige lederskikkelsen Bozz (Colin Farrell). De ligger i trening for Viet Nam, og treningen foregår i Fort Polk og senere hærens eget hjemmelagete lille helvete Tigerland. Et landskap og et miljø som er ment å forberede soldatene på den tapende krigen i Asia. Eller kanskje gjøre dem glade for å komme seg dit.
Batman & Robin var en film som knuste menn, og noen av de involverte klarte aldri å gjenopprette tidligere lovende karrierer. Den som ble mest latterliggjort – velfortjent – var regissøren Joel Schumacher. Han kom seg straks i regisalen igjen og ville ikke ta i underholdning på en stund, så denne lille filmen med klare arthaus-tendenser, liberal krigs- og militærkritikk og ukjente skuespillere, var akkurat hva doktoren beordret. Det skal til og med innrømmes at kalkunregissøren langt på vei har lyktes i å lage en engasjerende fortelling. Han introduserte noen nye skuespillertalenter og har passe mye balanse i drøftingen om hvorvidt Tigerland var et utslag av sadisme eller et genuint forsøk på å holde soldater i live.
Kanskje litt mye balanse, for en gang i mellom kan en dose subjektiv preiking lade en film med argumentasjon og mening og budskap. Her satt jeg igjen og lurte litt på hva forfatteren og veteranen Kavlan og regissøren ville fortelle oss. Var Tigerland bra eller dårlig? I forlengelsen, hva var egentlig meningen med Bozz og hans “ironiske” utvikling fra sabotør og skøyer til ansvarlig og empatisk soldat? Var denne utviklingen bra eller dårlig? Det er ikke det at jeg misliker å måtte tenke selv, men egentlig gir ikke Tigerland deg så mye anledning til det heller. Argumentene fra begge sider leses opp for deg i klartekst, og så slipper filmen taket i begge diskusjonene og lar dem fare.
På bakgrunn av det som skjedde året etter, med 9/11 og krigen mot terror, kunne en mer meningssterk film fra perioden like før vært en langt mer interessant affære. Likefullt, det er en velfortalt liten historie og den unge, sultne Colin Farrell er et studie i seg selv. Han viser fint og behersket underspill og antyder dybde og dimensjoner i karakteren han spiller. Synd Farrells ansikt skulle bli så fort oppbrukt i de påfølgende årene.
Teknisk
En så uvirkelig, sinnssvak mengde korn at det ikke er snakk om annet enn at det skal være slik. Det er noe kunst og tull, men noen anmeldere lot seg visst sjarmere. Du er iallfall advart; det er ikke TV’en eller spilleren din. Lyden er strålende, med veldig bra retningsstyring av lyden.
Ekstrastoffet er rikholdig, med leseprøvene til Farrell, fyldig intervju med Schumacher - som også har laget et fint kommentarspor. Den kunsten kan han. Et par featuretter, intervju med forfatteren, og ikke minst en veldig bra mini-dokumentar om det virkelige Tigerland. TV-reklamer og trailer runder det hele fint av.