Utgivelsen: 
Kjøpmannen i Venedig (2004)
A pound of flesh.
Fotogalleri
I Venezia i 1596 hadde ikke jødene lov å bo sammen med de kristne. De hadde ikke lov å eie noe, eller drive forretninger. Om natten ble de innelåst i sin egen bydel, eller ghetto, og om dagen måtte de bære røde hodeplagg om de ønsket å fartes blant gode, kristne Venetianere. Al Pacino spiller den jødiske pengeutlåneren Shylock. Jøder hadde ikke lov å låne ut penger mot renter, men Dogen i Venezia så gjennom fingrene med dette. Venezia var tross alt mye friere enn mange andre europeiske byer på denne tiden. Noe som skyldes en enorm økonomisk velstand.
Kjøpmannen Antonio (Jeremy Irons) har alle sine penger knyttet opp i sjøhandel, og kan derfor ikke låne penger til sin gode venn, adelsmannen Bossanio (Joseph Fiennes). Han på sin side trenger pengene for å fri til den søkkrike Portia. Hun strever med å parere alle de udugelige frierne som renner ned døren hennes. På dødsleiet laget hennes far tre kister, en av bly, en av sølv og en av gull. En av disse inneholder et bilde av Portia, den av frierne som velger riktig kiste, vinner henne.
For å skaffe penger til frieriet må Antonio og Bossario låne penger av Shylock. Som pant skal Shylock få en bit av Antonios kjøtt hvis de ikke kan betale tilbake innen tre måneder. Det groteske lånet blir på mange måter et symbol på alt det hatet og alle de fordommene som kristne og jøder har hatt mot hverandre opp gjennom historien.
Stykket, så vel som denne filmen, har blitt anklaget for å være jødefiendtlig. Og denne debatten vil ikke ende med denne anmeldelsen. Shylock blir etter hvert så oppslukt av sitt hat til Antonio at han ikke vil ha pengene når han blir tilbudt dem, han er besatt på å skjære ut Antonios kjøtt. Det må mye av Shakespeares lureri og dobbeltspill til å for å redde den uheldige kjøpmannen. Man kan si at Shylock er skurk, og siden han er jøde, så er alle jøder skurker. Dette blir selvsagt for lettvint. I tiden da Shakespeare skrev stykket var det vel knapt noen som likte jødene. Jødene trodde ikke på Jesus og de hadde rykte på seg for å svindlere og lurendreiere. Det blir ikke bedre av at Shylock insisterer på å fullbyrde "lånet" sitt.
Men Shylock er ikke slem fordi han er jøde, han er slem fordi han er menneske. Antonio er ikke perfekt, han heller. Han er tydelig fordomsfull og spytter Shylock i ansiktet offentlig. Ingen av karakterene er egentlig perfekte. Historien blir aldri hundre prosent forløst, for det er ikke alltid seieren føles like god når premissene for seier er så spekulative som i Kjøpmannen i Venedig. Man kan ikke kreve at en mann konverterer til en annen religion som oppreisning. Dette blir sterke saker å bevitne, men samtidig veldig realistisk og troverdig. Mennesket er feilaktig, vi er grådige, hevnlystne, egoistiske og sadistiske. Alle disse elementene blir utforsket i denne filmen.
Jeg har ikke sett stykket eller lest den opprinnelige teksten, men språket er slik man forventer av moderne filmatiseringer av Shakespeare. Alle skuespillerne klarer å formidle det gamle språket, men Al Pacino er i særklasse i akkurat denne filmen.
Karakterene er utrolig gode, kanskje spesielt "skurken" og jøden Shylock. Vi forstår hans smerte og føler med han mange ganger, når han snakker ut om fordommene og rasismen han møter hver dag er det til å få frysninger av. Og når datteren (Zuleikha Robinson) rømmer med en kristen, og Antronio og Bossario vet om dette, koker det over for Shylock. Al Pacino spiller roller på en så overbevisende måte, at det er bare å ta av seg hatten. Når han insisterer på å ha det som Antonio skylder han, blir det vanskelig å vite hvor vår sympati skal ligge. Rettssaken der Shylock krever sin "pant" er noe av det beste jeg har sett på lenge. Shakespeare sitt språk er så fullt av dobbeltbetydninger og metaforer at disse scenene kan sees om igjen og om igjen og stadig vekk finner vi nye betydninger.
Skuespillerne er strålende ned til den minste birolle, og her er mange biroller. Filmen tar seg god tid til å la oss bli kjent med mange av de mindre viktige karakterene i stykket. Dette er kanskje filmens svakhet. Den er litt i lengste laget, og hadde vært bedre tjent med å konsentrere seg om de to hovedhistoriene. Bossario sitt frieri, og Shylock og Antonio sin feide. Det er ene og alene dette som vipper filmen ned fra toppkarakter.
Nok en gang er nydelige Venezia bakteppe for en god film. Men som i Don`t Look Now er det ikke de kjente landemerkene som i hovedsetet, men mer de mørke og våte bakkanalene. Noe som helt klart setter en dyster stemning på disse scenene. Jeremy Irons har spilt inn både Casanova, Brideshead Revisited og Kjøpmannen i Venedig i denne fantastisk byen. Flere kjente fjes fra Casanova dukker også opp. Jeg lurer på om skuespillere som først har vært i denne byen, gjør hva som helst for å vende tilbake. Både Zuleikha Robinson og Joseph Fiennes skal vende tilbake i 2007 under innspillingen av Vivaldi.
Regissør Michael Radford har valg et rolig tempo til denne filmen. Skuespillet er nedtonet og overhodet ikke teatrealsk og oppblåst. Dette er en film, ikke et filmet teaterstykke, og dette er en av filmens største styrker. Radford har tidligere laget den vakre og poetiske Il Postino, og jeg gleder meg til mer fra den litt lavmælte briten. Musikken er like rolig og avstemt som resten av filmen, og man kommer i en helt spesiell stemning, som ikke kan forklares fullt ut med ord, men som bør oppleves. En solid sekser.
Teknisk
Filmen blir presentert i cinemascope, altså 2.35:1 og har et nydelig bilde. Ikke mye å utsette på det. Lyden er i 5.1 dolby digital, og både musikken og klangen i dialogen er mer enn godkjent.
En dokumentarfilm som mest handler om det moralske aspektet ved de ulike karakterene er også med. Meget god liten film, men som ofte er det ikke helt nok. Kunne godt tenkt meg å vite mer om selve stykket i forhold til filmen.
Dette er en av Shakespeare sine komedier, men ikke forvent deg å gapskratte underveis. Scanbox har heldigvis plassert den i drama-kategorien.
Alt i alt godkjent av en single-disk.
blog comments powered by Disqus