Collateral (2004)

Enjoy L.A.

Av Tor Arve RøsslandFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook15.04.05

Jeg har forsøkt å finne filmer der Tom Cruise har spilt skurk, bortsett fra vampyren i Interview With the Vampire har jeg ikke klart å spore opp noen, i så måte har Collateral et lite snev av filmhistorie over seg. Selv om man på omslaget kan bli lurt til å tro at herr Cruise har hovedrollen alene i denne filmen, er dette langt fra sannheten. Den unge, fremadstormende og ikke minst fargede Jamie Foxx er i full fart med å dytte Denzel Washington ned fra tronen som den eneste sorte skuespiller som kan bære en film alene. Med den biografiske Ray, basert på Ray Charles sitt liv, har han etablert som en hundre prosent kapabel leading man. Selvsagt har vi også Samuel Jackson, Will Smith, Lawrence Fishburne og ikke minst Morgan Freeman, men filmer der disse herrene spiller hovedrollen alene kan telles på en hånd.

I Collateral spiller Jamie Foxx den noe spesielle drosjesjåføren Max. Han jobber kun nattskiftet, fordi han liker det rolige tempoet bedre. Folk stresser ikke så mye som om dagen, de tipser bedre og trafikken er betraktelig mer behagelig. Men Max har ikke tenkt å være drosjesjåfør hele livet, han sier til seg selv og alle passasjerer som vil lytte at dette kun er en deltidsjobb, hans store drøm er å starte et eget Limousinselskap. I løpet av noen få minutter er mye av filmens setting etablert. Vi får se Tom Cruise som mystisk mann på flyplassen, der han får en koffert av en annen mystisk mann, som på toppen av det hele har britisk aksent. Vi aner at noe ulovlig foregår. Vi får også se Max som en litt nevrotisk bakteriejeger, der han møysommelig tørker bort skitten fra dagskiftet, han har med seg matpakke og han innreder drosjen etter et nøye bestemt mønster. Inn i denne lukkede verdenen kommer først en vakker kvinne. Max er en ærlig drosjesjåfør, han kjører ikke lange ruter for å tjene mer penger, og han klarer å få kvinnen så interessert at hun faktisk gir han kortet sitt, etter en lang og fortrolig samtale i drosjen.

På dette tidspunktet i filmen må jeg innrømme at jeg hadde ørlite problem med å godta den hjertegode og overdrevne vennlige og hjelpsomme Max, han var bare litte grann for spesiell til å være drosjosjåfør, men hvem gidder vel å se en film om en realistisk fremstilt drosjesjåfør? Denne filmen handler ikke om vanlige mennesker, men om spesielle mennesker som møter hverandre, mer eller mindre tilfeldig. Mine bekymringer for filmens troverdighet ble raskt feid av banen da Vincent (Cruise) plutselig setter seg i bilen. Max forteller selvsagt om sine drømmer og om at dette bare er en deltidsjobb, men Vincent strør raskt salt i sårene til den noe mislykkede Max, og stemningen blir straks mer tilspisset. Vincent ønsker å leie bilen hele natten, han har fem mennesker han skal "møte" og vil ha Max som privatsjåfør, noe Max motvillig går med på.

Da første "møtet" er totalt mislykket og Vincent sitt offer ramler ned i frontruten på drosjen, er plutselig Max mye mer deltakende i Vincent sitt yrke enn han egentlig har lyst til. Det er nå filmen virkelig starter. Det viser seg selvsagt at Vincent er leiemorder, og at disse "møtene" er drap. Et meget velspilt og velskrevet psykologisk drama begynner nå å utspille seg mellom de to hovedpersonene. Max prøver på alle måter å rømme eller tilkalle hjelp, men Vincent klarer å avverge alle forsøk på flukt, og de to er på godt og vondt lenket sammen denne natten.

Til slutt får Max nok, han krasjer drosjen, men Vincent kommer seg unna. Max er lykkelig over å se politiet, selv om han vet han får problemer med å forklare liket i bagasjerommet. Men i bilvraket ser han bildet av Vincent sitt siste offer, dette er selvsagt den vakre kvinnen fra tidligere på kvelden. Dette er filmens svakeste punkt, frem til da har den vært både spennende og vanskelig å forutsi, men slutten blir veldig lett å tenke seg frem til. Likevel blir det totale inntrykket av filmen bra, Cruise og Foxx gjør strålende innsats, trass i litt skurring på troverdighetsfronten så kjøper jeg karakterene med hud og hår. Men hadde jeg vært leiemorder hadde jeg kanskje skaffet meg en leiebil?

Michael Mann er blant den absolutte kremen av spenningsregissører, ikke fordi han har laget en lang rekke strålende actionfilmen, men fordi han har laget noen få ekstremt gode bidrag til genren. Med mesterverket Heat på samvittigheten trenger han vel knapt noen videre presentasjon. Men bak seg har han også Den Siste Mohikaner, Insider og ikke minst den opprinnelige Røde Drage, nemlig Manhunter. Også i Collateral viser han seg fra sin beste side. Actionscenene er mesterlig oppbygd og karakterene godt utarbeidet, eneste grunnen at filmen vipper ned fra en toppkarakter er den litt vel forutsigbare slutten.

Teknisk
Bildet er meget godt og klart, de fleste av filmens scener foregår om natten, men dette er ikke noe hinder for bildekvaliteten, den holder gjennom hele filmen. Også lyden er godkjent, nattens bylyder sniker seg inn i alle høyttalere, og musikken får den nødvendige dybden.

Denne anmeldelsen baserer seg på enkeltdisk utgaven, derfor bare fire på utgivelsen, men Paramount har valgt å gi den ut i en dobbeldisk versjon også, med mye ekstramateriale. Det eneste de har felles er et kommentarspor av Michael Mann som i og for seg er spennende å høre på, mannen har mye vettugt å si om det å lage film. Resten av ekstramaterialet befinner seg på en egen disk som kan bli din om du blar litt, ikke så mye, men litt dypere i lommeboken.