Det begynner faretruende i et spor som altfor fort blir velkjent, men drar seg fint til mot slutten av sesongen
Parker og Stone hadde manus og idéer til fortsettelsen klar på forrige sesongs cliffhanger ”hvem er Cartmans far”. Men siden sesongen startet første april 1998, startet de med en aprilspøk. De utsatte klimakset i Cartmans historie og serverte en hel episode viet til serien-i-serien om de to kanadiske fjertekomikerne Terrance og Phillip. Det var ikke noen dårlig episode; en lettvint parodi på dramaet "Not Without My Daughter" (eller "Not Without My Anus") kombinert med innfule angrep på Canada som nasjon, kanadiere som mennesker, Celine Dion som artist og en fullkomment surrealistisk versjon av Saddam Hussein. Sistnevnte karikatur ble endog en del av kontinuiteten i South Park-serien, og var med på å skape grunnlag for den senere spillefilmen.
Det er mulig at skaperduoen forregnet seg litt, for de fleste fansene ble forbannet og krevet øyeblikkelig en fortsettelse på historien om Cartmans far, så den ble utarbeidet i rekordtempo. "Carman's Mom Is Still a Dirty Slut" er en av seriens høydepunkter, mest takket være en slem parodi på filmen "Alive".
Etter dette jevnet serien seg ut, og begynte å gå i et pent, kvalitetstungt, men forutsigbart spor. Det er ikke det at sesongen er svak eller at Stone og Parker manglet idéer, men i ettertid virker det tydelig at de hadde problemer med å sjokkere slik de klarte det i begynnelsen. South Park's terskel for hva som egentlig var sjokkerende ble for høy til å basere humoren på sjokk. Det fungerer likevel noen ganger. Guttenes hevn for at de velmenende foreldrene deres forsøker å få alle smittet med vannkopper samtidig, er hysterisk morosm, uventet og brutal så det holder. Men hele episoden er egentlig en eneste lang set-up for denne pay-off'en.
Flere klassiske replikker og scener kommer fra denne sesongen. Jeg må dog innrømme at jeg ikke husket at Chefs fengende "Suck On My Chocolate Salty Balls" opprinnelig stammet fra en av seriens svakeste episoder. Cartmans klassiske ”screw you guys – I’m going hoome” og ”respect my authorita” etableres også i temmelig likegyldige episoder.
Det hever seg mot slutten, det er som om Stone og Parker plutselig har skjønt at selv de råeste sjokk må kombineres med humor. I den syke førjulsepisoden "Merry Christmas, Charlie Manson" er det tett med gode gager hele veien. I "Gnomes" lykkes de med en både en intelligent drøftelse av hvorvidt store korporasjoner styrker eller svekker Amerikas forretningsliv, og uimotståelig lekenhet og vittig tøys. Sesongen slutter med "Prehistoric Ice Man" om en mann som har ligget nedfrosset i tre år og ikke klarer å tilpasse seg den nye tiden han våkner opp i, en morsom og smart historie med brodd til trendjegere og teknofreaks.
De siste episodene drar helhetsinntrykket opp og bærer bud om mer og bedre South Park senere.
Teknisk
Helt ok bilde og lyd, men det er ikke stort som kreves her. Parker og Stone har fortsatt med de repeterende og etterhvert trettende innledningene. Settet er praktisk talt renset for ekstrastoff, kun en rockevideo med "Chocolate Salty Balls". Dette er langt under den standarden man forventer seg av en DVD-boks i dag.
blog comments powered by Disqus
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Utgivelsen: 
