The Story of Anvil (2008)

Tidenes rockedokumentar?

Over 50 år gamle, og slitne etter utallige nedturer, jakter fortsatt Steve ”Lipps” Kudlow og Robb Reiner drømmen om suksess med bandet Anvil.

Av Martin LahlumFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook30.06.11

Fotogalleri

Se flere bilder

Det er en mengde band som både fortjent og ufortjent har gjort stor suksess, og det er uendelig mange flere som verken fortjener eller oppnår suksess. Og så har du de som jobber og jobber for en liten smak av kjøttbenet, men til tross for kvaliteter og engasjement aldri oppnår den store drømmen. Blant de sistnevnte finner vi Anvil. Et toneangivende band som mange av de ledende innen thrashsjangeren (Lemmy/Motörhead, Lars Ulrich/Metallica, Dave Mustain/Megadeth, Tom Araya/Slayer), så opp til på starten av 80-tallet. Men i det fansen hentet inspirasjon fra Anvil og ble store med sine band, forble Anvil et nesten glemt minne, som i over 30 år har surret i bakgrunnen.

Grensen mellom dumhet og genialitet kan ofte være vanskelig å se, og i Anvils tilfelle er dette ekstra tydelig. Kanskje burde Kudlow og Reiner for lengst innsett fakta, men med sin menneskelighet, sitt hjerte og ståpåvilje mot sine drømmer, kan man ikke annet enn å beundre dem, og be til musikkens guder om at de endelig skal oppnå det de jobber for.

Regissøren av denne dokumentaren, Sacha Gervasi, har klart det veldig få andre har prestert når det kommer til dokumentarer om band: nemlig å skape en god historie, hvor de mange, små hendelsene har blitt mesterlig fanget opp, og klippet sammen til en rørende historie om vennskap, drømmer og oppgitthet i en beksvart mur av motgang.

I motsetning til for eksempel en dokumentar som Lemmy (2010), som endte opp med å bli et overfladisk glansbilde av et ikon, har Gervasi prestert å dytte inn en rød tråd i The Story of Anvil. Dokumentaren er helt klart mangelfull som en definitiv biografi om Anvil, men det er ikke det Gervasi har forsøkt å lage, men heller en beretning om Anvils tilstand i tiden rundt innspillingen av deres trettende skive: This is Thirteen.

Med noen verdifulle tilbakeblikk skapes en ramme som er med på å styrke den nåværende historien, og med Gervasis kjennskap til bandmedlemmene, og deres historier, som tidligere roadie for bandet, har han fått frem de virkelige menneskene i Anvil. Uten sensur har han rått lagt frem et materiale hvor glede, sorg, sinne og oppgitthet danser om hverandre i et univers hvor det ikke virker å være potensialet for mye optimisme. Men allikevel har Gervasi klipt sammen denne dokumentaren til en tidvis svært morsom film, som alltid har det lille ekstra som gjør at du aldri kjeder deg, og ikke kommer til å glemme Anvil, Kudlow og Reiner på veldig lang tid.

Teknisk
Bildeformatet er fullskjerm anamorf widescreen (1.77:1), og bildekvaliteten er god. Lyden er også god, men kommer dessverre kun i stereo (2.0). Det hadde vært artig med enda bedre lyd (spesielt siden det finnes en engelsk versjon i DD 5.1), men dokumentarens lydside er basert på intervjuer og dialoger (som ikke krever surround), og Anvils musikk (som tross alt er spilt inn i stereo), så det er ikke nødvendigvis et stort savn.

Av ekstramateriale er det lagt til slette scener (som er langtekkelige, men tidvis utfyllende), et utvidet intervju med Lars Ulrich, et intervju med bandet om oppblomstringen av karrieren i etterkant av dokumentaren, og intervju med de to bandmedlemmene som var med fra starten, men som har sluttet. Til slutt får vi også et opptak av regissør Sacha Gervasi bak trommesettet på dokumentarens siste konsert (i Japan). Ekstramaterialet er bra, men det ville vært ønskelig med den dypere gjennomgangen av Anvils karriere som selve dokumentaren velger å ikke dykke ned i.

Uansett, dette er en utgivelse alle bør få med seg.