Utgivelsen: 
The Last King of Scotland (2006)
Spennende thriller med hard virkelighet i bakgrunnen
Fotogalleri
Den unge legen Nicholas Garrigan (James McAvoy) er så vidt nyutdannet i 1970 før han kjeder seg hjemme i Skottland. På måfå reiser han til Uganda for å hjelpe de fattige på landsbygde, for å finne eventyr og spenning og ikke minst for å fôre sitt betydelige ego. Han opplever Idi Amins kupp, blir imponert over mannens karisma og deretter fatalt smigret over tilbudet om å bli diktatorens egen livlege. Gjennom Nicholas følger vi Amin fra den første populære tiden, den påfølgende utryddelsen av politiske motstandere i det skjulte, til krypende paranoia, og etter hvert total galskap, med påfølgende folkemord og stadig mer irrasjonelle voldshandlinger. Nicholas' egen posisjon blir mer og mer utsatt, og når grusomhetenes omfang endelig går opp for ham, befinner han seg i en desperat fastlåst situasjon.
Kevin MacDonalds engasjerende thriller er basert på en spenningsroman av Giles Foden og er altså oppdiktet. Nicholas Garrigan har altså aldri eksistert, han er bare løselig bygget på skjebnene til et par autentiske rådgivere. Konfliktene han opplever har heller ikke eksistert, og historien fortelles med en viss dikterisk lisens. Begivenheter man vet bare var rykter er bygget inn i handlingen, begivenhetene er litt stokket om i tid og særlig på slutten har man gått mer for effektiv dramaturgi enn dokumentarisk sannhet. Likevel fremstår bakgrunnen for den unge legens opplevelser som svært overbevisende og ekte, og MacDonald har i liten grad overdrevet skikkelsen Idi Amin. Noen ganger er faktisk en oppdiktet historie mer velegnet til å fortelle om noe ekte og viktig enn de påstått "sanne" biografi-filmene. Sistnevnte genre inneholder for den del alltid rikelig med tolkninger, gjetninger, subjektive oppfatninger og andre friheter, filmskaperne er bare mindre ærlige med det.
For det autentiske preget filmen har er viktig, selv om det faktisk altså dreier seg om en tøff og spennende thriller. Det er våre forestillinger om den legendariske diktatoren som gir anslaget for filmen, MacDonald spiller ubeskjemmet på våre forventinger om galskap, lurer oss lenge ved å vise Amins tilløp til rasjonalitet og hans private og til dels sympatiske sider, for så å overrumple både oss og stakkars Nicholas ved å smelle sannheten i fleisen på oss. Amin var virkelig spik spenna gærn. Han drepte for et godt ord og massakrerte for et vondt. Han var fullkomment uforutsigbar, og mot slutten av sin regjeringstid vekslet han meningsløst mellom slu PR-utspill og vettløse påfunn som skapte hat og avsky. Vi som husker slutten av hans regjeringstid som en vond barndomsdrøm fra det ekle syttitallet føler kanskje ekstra med Nicholas når han svetter av angst foran denne svære, mektige og åpenbart sinnssyke mannen, men filmen bygger karakteren så intelligent og systematisk opp at noe forhåndskjennskap egentlig ikke trengs.
Det hadde aldri gått uten gode skuespillere, og Forrest Whitaker er helt suveren her. Han gjorde omtrent rent bord når det gjaldt priser for beste mannlige hovedrolle, og det var fullt fortjent. Han glir utvungent og overbevisende mellom alle Amins forskjellige luner og personligheter, enten det er som vittig og harmløs klovn foran den internasjonale pressen eller som en hjerteløs morder og sadist. Det kan innrømmes at James McAvoys rolle som Nicholas går mer ut på å reagere på Whitaker enn egentlig å agere på egenhånd, men han klarer likevel å gi karakteren kjøtt og blod. Nicholas er en sammensatt personlighet, med en rekke personlighetstrekk som er lette å mislike. Han er forfengelig, selvopptatt og selvhøytidelig. Men han er i bunn og grunn en likandes og velmenende type som ikke vil noen noe vondt. McAvoy klarer å la de positive trekkene skinne gjennom hele tiden, og sikrer derfor den nødvendige sympatien for at vi skal like mannen og engasjere oss i hvordan det går med ham. Birollene er befolket av større og mindre stjerner som alle faller helt i skyggen av de to hovedrolleinnehaverne. Hvorfor de trakk Gillian Anderson fra X-Files med i filmen er for eksempel en gåte; rollen er liten, endimensjonal og helt uten betydning for handlingen. Kanskje de tenkte at siden hvem som helst kunne spille rollen, kunne den like godt gå til Anderson slik at hun fikk en a-film på sin merittliste og tilfeldige publikummere fikk et navn de kjente igjen. Noen karakterskuespiller er hun definitivt ikke.
Det er en svært velfortalt historie, det er vanskelig å tro at regissøren aldri har laget en spillefilm før. Tempoet og drivet er suverent godt, og måten filmen tetner til på slutten når skruene trekkes til for alvor, sier meg at MacDonald er et betydelig talent. Han klarer også å skildre de voldsomme kontrastene i nasjonen Uganda, fra den primitive landsbygda til de moderne storbyene, og hvordan de ulikene delene griper inn i hverandre.
Rent filmatisk er her også mye snadder med god atmosfære og fine kamerakjøringer som lar oss leve oss inn i Nicholas' tanker og frykt, men det er én ting som ergrer meg. Vel nok foregår filmen på syttitallet, og tidskolorittet er det ikke noe å si på. Men er det nødvendig å få filmen til å se ut som om den er spilt inn på syttitallet og deretter oppbevart på et fuktig lager siden 1979? Palletten er begrenset, fargene blasse med tydelige gråtoner på alt, til og med i jungelen. Akkurat som om filmen er slitt. Det er noe naivt over dette, å få moderne filmer som foregår på syttitallet til å se ut som syttitallsfilm. Det er omtrent så dumt som når enkelte retro-artister innen musikk legger lyden av slitt vinyl på CD'ene sine. Det skaper ingen atmosfære av syttitall og Afrika, det skaper atmosfære av syttitalls-film. Tarantino kan gjøre slikt, for han lager langt på vei film om film, men The Last King of Scotland tjener på hele sin autentiske og virkelig atmosfære, så MacDonald burde gjort også fotograferingen mer sober og direkte.
Men dette er ikke av noen stor betydning for den umiddelbare nytelsen av The Last King of Scotland. Filmen inneholder alt man kan forlange av en god thriller; gode konflikter, god psykologi, lekker manipulering av publikum og en avslutning som iallfall jeg mistet pusten av. Filmen trekker aldri over i utvendig action, men blir aldri kjedelig eller doserende. En særdeles underholdende film.
Teknisk
Bortsett fra at jeg ikke liker fargene og retro-preget filmen har, er det ikke noe å trekke. Overføringen til DVD er så god som råmaterialet ga mulighet til. Lyden er helt feilfri, men det er riktignok ikke mange scener der man har behov for surround-anlegg.
Ekstrastoffet er av uvanlig høy kvalitet. Noen utelatte scener kommer med valgfri kommentar fra MacDonald, og han argumenterer overbevisende for at disse scenene ble utelatt. Jeg er enig med ham, men i seg selv var de godt laget og fortjener sin plass på en DVD-utgivelse.
Kommentarsporet til filmen er også veldig godt. MacDonald er ivrig og detaljert, som den debutanten han er, og han er på sympatisk vis opptatt av å dele æren med alle de andre i teamet. Dessuten har han så absolutt humor, og selv om den av og til bikker over i det morbide, gjør det sitt til at denne seansen blir underholdende.
Dokumentaren om den virkelige Idi Amin er intens, innholdsrik og så kortfattet at jeg kunne tenkt meg mer. Om ikke det er tegn på en god dokumentar, vet ikke jeg hva som skulle være det. Filmene om skuespillere og casting er av mer begrenset interesse. Dessuten var det litt komisk å se hvordan de arbeidet så hardt for å finne ut at Forrest Whitaker passet til rollen. Hvis man tar utgangspunkt i etablerte stjerner, hvem i all verden skulle de ellers brukt?