Utgivelsen: 
Dag og natt (2004)
Ærlig og destruktivt fra Persbrandt
Dag og natt er en vanskelig film å kommentere, og kanskje like vanskelig å gjøre seg en mening om. Vi tar del i Thomas’ (Mikael Persbrandt) siste dag på jorden, og blir gjennom en slags road movie introdusert for de kritiske momentene som bidrar til at han til slutt skyter seg selv i hodet. Dette er på ingen måte noen spoiler da det allerede i begynnelsen av filmen blir avslørt av en kommentatorstemme at Thomas kommer til å skyte seg.
Helt fra filmens første sekvens drives filmen fremover av Persbrandts rollefigur som kjører rundt for å si farvel til sine nærmeste. Thomas skal nemlig ut på en lengre reise og bosette seg i New York (dette er i hvert fall hva han forteller). Den første som deltar på denne bilturen er Emil (Sam Kessel), Thomas’ unge sønn. Her blir vi presentert for far og sønn som diskuterer det ekteskapelige liv og farens skilsmisse med moren. Emil viser tydelig sin misnøye til det faktum at foreldrene ikke maktet å bevare ekteskapet på grunn av farens utroskap og vansker med å slippe andre mennesker inn til seg.
Etter å ha sluppet Emil av på skolen og regelrett frasagt seg farsansvaret sitt, møter Thomas elskerinnen sin, Sarah (Maria Bonnevie). Her blir vi vitne til en av filmens klart beste scener. Sarah er tilsynelatende fornøyd med sin elsker og ser frem til å reise med ham til New York. Thomas derimot forsøker å holde henne litt på avstand, som med de fleste andre mennesker gjennom filmen, og det ender med en enestående diskusjon dem i mellom. Her glimter Persbrandt og Bonnevie med særdeles bra skuespillerprestasjoner (man skulle nesten tro de var inspirert av sitt personlige forhold i det virkelige liv). På en utsøkt måte ender krangelen deres med at Thomas knuller Sarah utenfor bilen; kald, utrivelig og følelsesløs sex.
Slik fortsetter filmen med at Thomas plukker opp familie og venner for å ta sin avskjed med dem. Vi kan implisitt fra Thomas høre et ynkelig rop om hjelp, men på grunn av hans usympatiske figur kommer dette ikke tydelig nok frem for hans motspillere. Dessuten forstår vi at hans passasjerer også lider av egne problemer og har derfor vanskelig for å fatte Thomas’ situasjon. Thomas er i tillegg en anerkjent arkitekt og dermed en av dem som utvilsomt burde ha de beste kår i livet, deterministisk sett. Men slik er det ikke. Thomas har sine problemer og hans ”rop” om hjelp fører ingen vei.
Dag og natt gjenspeiler personlige lidelser med opphav helt fra barndommen, uten at jeg skal avsløre for mange detaljer. Simon Staho presenterer nemlig en sterk film med alvorlige temaer som for noen kan kreve litt ettertanke. Det er også mulig å gjenfinne en slags bergmansk tematikk i denne filmen hvor svar søkes og avsløres gjennom ærlige dialoger og sosial interaksjon. For filmen er meget ærlig. Dette oppdager man allerede i dialogen mellom far og sønn i begynnelsen av filmen hvor Thomas uten nåde forteller at han ikke ønsker å være Emils far. Thomas legger heller ingenting i mellom når han forteller om sine seksuelle bravader, noe som skildres som både tragisk, komisk og uhyggelig på en og samme gang.
Den danske regissøren Simon Staho viser klare tegn på inspirasjon fra Ingmar Bergman, noe som kommer til skue gjennom den destruktive tematikken. Mye av filmens vekt ligger også på Persbrandts skuldre ettersom det ikke er et sekund av filmen der han ikke er i kamera (eller i umiddelbar nærhet). Dette synes jeg likevel fungerer utmerket. Mikael Persbrandt gjør en herlig figur og passer utrolig godt i denne rollen. De andre skuespillerne bør også krediteres for godt spill. Samspillet mellom Persbrandt og Bonnevie er upåklagelig. Det samme kan også sies om moren (Marie Göranzon) hans som nok har sett sine mest oppvakte dager.
Det som trekker litt ned er at filmen fort blir langtekkelig. Absolutt hele filmens handling er lagt til Thomas som kjører rundt langs veiene for å ta farvel med sine nærmeste. Manuskriptet er infiltrert med masse dialog omkring alvorlige temaer, og destruktiviteten i filmen er ikke til å komme unna. Denne filmen er ikke helt der oppe blant for eksempel Bergmans tidløse dramaer, men det er en bra skildring av en skjebnes fortvilte situasjon i dagens samfunn.
Teknisk
Dag og natt er i anamorfisk 16:9 letterbox (2.35:1). Bildet er skinnende klart og på alle måter slik man kan forvente seg av dagens utgivelser. Fotografens nærbilder bidrar også meget vellykket til å få frem fortvilelsen i ansiktet til Thomas gjennom flere sekvenser av denne filmen.
Lyden i denne utgaven kommer i Dolby Digital 5.1. Dette er greit nok selv om filmen i aller høyeste grad er dialogbasert slik at lyden ikke får noen betydelig rolle. Lyden er også klar og fin, og dialogen er det ingen ting å utsette på. Vi får med oss alt som blir sagt uten noen problemer. Den norske tekstingen klarer på en eller annen måte i filmen å oversette 9. september 2003 til 9.11.2003, men dette er da også bare smårusk uten betydning.
Av ekstramateriale har denne utgivelsen en 79 minutter lang dokumentar å by på. En dokumentar som bare er ti minutter kortere enn filmen er jo i og for seg ganske storslått, men denne dokumentaren, som heter Natt og dag, inneholder ikke annet en fem forskjellige personer som forteller sin historie. Vi får altså fem historier som omhandler depresjoner, selvmordstanker, vanskelige kår og hvor mye hovedpersonene takker det støtteapparatet som fikk dem på bena igjen. Dette er på ingen måte kjempespennende, men man oppfatter lett parallellen mellom dokumentaren og hovedfilmen. Om Natt og dag er selve hovedinspirasjonen til Dag og natt vites ei, for det får vi aldri vite. Men i og med at tematikken er så uhyre nær på mange områder, ser jeg ikke bort fra det.