Utgivelsen: 
How Green Was My Valley (1941)
Vakker barndomsskildring
Etter den realistiske og hardtslående Grapes of Wrath valgte John Ford sin neste film å gi en mildere og varere skildring av en oppvekst i en gruvelandsby.
How Green Was My Valley, som kom i 1940, fungerte nærmest som en oppfølger til mesterverket The Grapes of Wrath fra året før. Regissør John Ford (1895-1973), mest kjent for sine westernfilmatiseringer, valgte å forfølge temaer som klassekamp og sosial urettferdighet, familien som sentral institusjon og samhold og styrke blant de mindre bemidlede. Dette er også de sentrale temaene i denne filmen. Historien starter med at 60-åringen Huw Morgan ser tilbake på sitt liv som gutt i en liten gruveby i Wales mot slutten av 1800-tallet. Vi treffer hans familie som består av foreldrene, fem brødre og en søster. Huws far og hans fem brødre arbeider alle i gruvene.
Den dramaturgiske drivkraften i filmen er Huw. Ved hjelp av utbredt bruk av voice-over forteller han om forskjellige hendelser og opplevelser han hadde som barn i den lille landsbyen. Vi får hans syn på arbeidskonflikter, konfrontasjoner i hjemmet, problemer på skolen, dødsfall og kjærlighetssorg. Ut fra dette kan det synes som om filmen er sentimental og trist. Det er den også, men i tillegg har den en varme og melankoli over sine betraktninger som gjør en varm om hjerterøttene. Den har også uimotståelige miljøskildringer og fantastiske portretter som gjør dette til en gjennomført varm og tidvis rørende skildring av det å være menneske. Gjennom Huw sine øyne blir vi gradvis kjent med menneskene og de sosiale strukturene i denne lille byen som står på terskelen til en ny industrialisert og opplyst tid.
Regissør John Ford får fint frem et samfunn i forandring der det ikke lenger er forutbestemt at man skal følge i sine foreldres fotspor og den lokale industriherre har heller ikke lenger noen forpliktelse overfor innbyggerne. Han kan like gjerne hente billigere arbeidskraft utenfor byens grenser. Filmen skildrer også problemer knyttet til inngåelse av giftemål utenfor sin egen stand, kristen dobbelmoral i forhold til barn født utenfor ekteskapet og utbredt forekomst av baksnakkelser.
Fremst i skildringen står familien Morgan. Familien er på mange måter et glansbilde og nærmest av en annen verden. Faren styrer familien med fast og kjærlig hånd. Han er flott spilt av Donald Crisp, og byr på både kontrollerte aggresjonsutbrudd og fornøyelige, humoristiske opptrinn. Mora er av den tradisjonelle sorten som har total kontroll i huset og har ansvar for hva lønningen skal gå til. Sara Allgood spilte ofte mødre i filmer på 30-40-tallet i Hollywood. Her gir hun et varmt portrett av en kvinne som står ved sin manns side uansett hva som måtte skje. Familien er sentral i den lille landsbyen. Morgans hjem blir gjenstad for mange sammenkomster. I den sammenhengen finner velkjente Ford temaer som dans, sang, bibellesning og alkohol. Scenene gir et folkloristisk preg og det nærmeste man kommer dokumentar og realisme i denne filmen. Filmen er nemlig ikke realistisk i sitt uttrykk, på samme måte som for eksempel The Grapes of Wrath er. Nei, her er gruvelandsbyen bygget opp langs Hollywoods karrige fjellsider med svært sjablongaktige kulisser. Det spiller ingen rolle, man godtar det, og det står godt til estetikken i resten av filmen. Selv skuespillet er lettere enstonig og det snakkes et noe oppstyltet og kunstig engelsk, som skal ligne på walisisk. Man lar seg heller ikke irritere over det , fordi Ford allikevel kommer inn under huden på disse enkle og varme menneskene. Det er da også historiens force å få fram mellommennskelige relasjoner vi som tilskuere kan kjenne oss igjen i.
Til tross for enkel kulisse-estetikk er fotografiet til Arthur Miller på sitt beste i de scenene som er mest realistiske og aller best i enkeltstående portretter av innbyggerne i byen. De beste portrettene kunne man frosset og brukt som fotografi. På samme måte som den samtidige filmen Citizen Kane eksperimenterte man også i denne filmen med dybdefokus. Ved enkle grep som plassering av gjenstander fremme i bildet klarte man å skape større dybde i bildet på en enkel, men effektiv måte. Alfred Newmans musikk er understrekende og pågående, men det kan bli litt mye av det gode når han enkelte ganger preger enkeltscener mer enn dialogen skuespillerne imellom. Bedre da med mannskoret som rammer inn sosiale aktiviteter og hendelser på en nærmest absurd og musikalaktig måte, men som passer utmerket i denne sukkersøte fabelen.
John Fords regi er poengtert og sikker, selvfølgelig. Han har fint fått fram sentrale scener fra Richard Llewellyn sin roman. Som en barndomserindring er det vakkert og bærer preg av barndommens fantasier og erindringer, og dermed blir historien fortalt gjennom et rosenrødt slør som er med på å glorifisere barndommen uten at tragediene ikke er tatt med. Det er vakkert, vemodig og ugjenkallelig.
Rollene er godt besatt. Donald Crisp og Sara Allgood er allerede nevnt. Roddy McDowall er oppvakt og barnslig undrene i sin rolle som Huw. Walter Pidgeon som den nyankomne presten har autoritet og tilstedeværelse og man tviler ikke et øyeblikk på at Huws søster spilt av Maureen O'Hara blir forelsket i ham.
I ettertid har filmen blitt stående som den filmen som slo Citizen Kane ved Oscarutdelingen i 1941. Filmen ble nominert til syv Oscars og vant fire. I dag ser man at Kane er en bedre film, men How Green Was My Valley har en story de fleste vil kjenne seg igjen og et verdiapparat mange vil sette pris på. Samtidig minner filmen oss om gode sider ved tidligere samfunn som i dag kan synes tapt. Også av den grunn er den verdt å se.
Teknisk
Filmen er fint overført. Skjemmende flekker og striper er få og synes nesten ikke. Noen av de lyse partiene er veldig lyse og kan nesten virke utbrent på grunn av for lite informasjon i originalen man har laget overføringen fra,men det kan like gjerne være en del av estetikken. Bortsett fra det er sorte og hvite flater fint avstemt. Lyden er i mono og høres klar og fin ut på mitt utstyr.
Ekstramaterialet byr på fire trailere. How Green Was My Valley, An Affair to Remember (1957), Gentleman’s Agreement (1947) og All About Eve (1950). Samtlige er blasse og stripete. Fra All About Eve møter vi en kjederøykende Bette Davis som uttaler seg. Fra An Affair to Remember treffer vi Cary Crant, Dorah Kerr og regissør Leo McCarey som snakker litt om filmen. I tillegg er DVDen utstyrt med et fotogalleri med elleve stills fra filmen og et par lobby cards. Flotte de, men de gjør seg bedre på trykk i en bok etter min smak.