Trysil-Knut (1942)
Mesterregissørens glemte perle
Noen grumsete holdninger har dessverre gjort at dette mesterverket har forsvunnet ut av befolkningens bevissthet. Nå er det på tide å atter ta den inn i varmen.
For ettertiden er det klassikerne Fante-Anne og Brudeferden i Hardanger som står som de sterkeste filmene i filmografien til den legendariske Rasmus Breistein. Han var blant de viktigste pionerene i den norske filmbransjen, og regisserte flere essensielle filmer på 1920- og 30-tallet. Under den tyske okkupasjonen av Norge, nærmere bestemt i 1942, kom heltefilmen Trysil-Knut. Breistein maktet overgangen fra stumfilm til lydfilm, og nevnte film og Ungen fra 1938, ble publikumssuksesser. I ettertid har det dog blitt stille rundt Trysil-Knut. Grunnene er nok flere, men aller mest skyldes dens rykte for å ha en nedlatende holdning mot samer. Dette kommer jeg nærmere innpå lenger ned. På Kosmorama i år ble filmen vist i sin originale form – 35 mm film – og det var en utrolig flott opplevelse. Breistein hadde tilegnet seg en Hollywoodaktig måte å lage film på, og dette bærer filmen veldig preg av. Flott kontinuitetsklipping i samspill med en spennende historie, morsomme karakterer og skiløping i reneste actionfilmstil, resulterer i en aldeles praktfull film. Det er på tide å ta frem Trysil-Knut fra arkivenes mørke, og frem i lyset!
Det er uunngåelig å ikke snakke om filmen i sammenheng med nasjonalsymbolikk. Skal man nevne én norsk film som den fremste eksponent for norskhet, kommer man ikke utenom denne. Norge var okkupert, og mange kjente nok på behovet for å fremme det norske som noe flott og særegent – noe man burde ta vare på og beskytte under okkupasjonen fra en fremmed makt. Når man snakker om nasjonalisme, er det lett å falle for fristelsen å tenke i retning av høyreekstremisme. Dessverre har denne ideologiske tankegangen ødelagt for den positive nasjonalismen. Å verdsette sin egen kultur er prisverdig, og sikrer at alle nasjoner kan ha sin egen, interessante og særegne kultur. Forflatning av nasjonale identiteter er det vel ingen i verdens land som ønsker? Gjennom de siste to hundre årene har det typisk norske vært nært knyttet opp til bondekulturen og de verdiene som fantes i bondesamfunnet. Denne filmens hovedperson er ikke overraskende Trysil-Knut, og han er en legemliggjøring av gamle, norske verdier. Han representerer mot, vilje, god moral og trofasthet. Man kan argumentere for at den kulturelle konstruksjonen om bondeidealet etter hvert utspilte sin rolle, men man må ikke glemme at dette er en sentral del av vår nasjons historie. Ei heller kan man si at de gode verdiene er klanderverdige, men at de snarere er idealer mange setter pris på, til og med i dag. Eksempler på deres gyldighet på tvers av tidsepoker kan man se i den økende populariteten i dagens bonde- og bygdedokumentarer.
Mange av Breisteins filmer foregikk på bygden, og han var selv bondesønn. Denne filmen er intet unntak, og føyer seg inn i en rekke av positive skildringer av den norske landsbygden. Dessverre markerer også filmen slutten på en positiv holdning til de rurale strøk i landet vårt. Utover 40-tallet og frem til vår tid, har ikke bygda vært fremstilt på en virkelighetstro måte. I denne sammenhengen er det litt trist å se svanesangen til denne delen av filmhistorien. Fremstillingen av den interne variasjonen i landet vårt kunne vært gjort så mye rikere og riktigere i alle årene etter Trysil-Knut. Heldigvis har man spesielt innenfor norsk dokumentarfilm tatt et oppgjør med skeiv og feil fremstilling av bygde-Norge, og retter delvis opp en urett som har blitt begått en lang stund.
Trysil-Knut markerte på mange måter slutten på en æra i norsk film. Samtidig viser Breistein – som var en veteran på dette tidspunktet – en vilje til å fornye måten man lagde film på i Norge. Filmen står ikke tilbake for Hollywood-produksjoner når det kommer til teknisk utførelse, og jeg ble sittende stum av beundring for de mange intense og spektakulære scenene. Dette er utypisk for denne tidens norske filmer, og er et interessant eksempel på at man har hatt visjonære og nyskapende filmskapere også her til lands. Historien er enkel og komplisert på samme tid, og ønsket om at helten skal klare seg får man ikke oppfylt før i de siste fartsfylte minuttene.
Patriotisme og forherligelsen av det typisk norske finner man i omtrent hver eneste bilderute i filmen. Det grenser ofte mot det parodiske og komiske, men man må se filmen i lys av når den ble laget. En del av dialogen føles litt overdreven og karakterene er stereotype og teatralske. Slik var norsk film i stor grad på denne tiden, og derfor kan man ikke klandre datidens filmskapere for dette. Er man historieløs, vil man gå glipp av gode poenger og evnen til å forstå tidligere epoker. Gledelig er det at de komiske poengene i filmen fortsatt sitter som et skudd. Den kristne skolemesteren som raljerer mot den «onde» Knut er tatt på kornet, og fremkalte unison latter hos filmpublikummet på Kosmorama – undertegnede inkludert. På samme tid som filmen formidler fornøyelige og interessante tema og symboler, er det i ettertiden klanderverdig at samene fremstilles som enkle og slemme. De to samene i filmen, far og datter, stilles i et dårlig lys. Faren er stygg og uvitende, og datteren legger en ondskapsfull plan for å vinne Knuts gunst. Fremstillingen er feilaktig og respektløst utført. Heldigvis har samfunnet utviklet seg til det bedre siden, og man får heller observere denne milde formen for rasisme med et kritisk, historisk blikk.
Før man ser Trysil-Knut vil man mangle noen viktige perspektiver på norsk filmhistorie. Den skiller seg markant ut, og fremstår fremdeles som en særdeles god film. Det er utrolig synd at filmen i stor grad har blitt glemt, og jeg mener at det virkelig er på tide å ta den frem fra glemselen. Jeg er ikke i tvil om at denne filmen kunne blitt likt av et langt større publikum enn det den har i dag. Trysil-Knut er definitivt en av de aller beste filmene som noen gang har blitt laget i Norge.
Denne anmeldelsen har tatt utgangspunkt i en visning ved Kosmorama Trondheim Internasjonale Filmfestival.