Utgivelsen: 
Training Day (2001)
Good cop, baaad cop
Ethan Hawke spiller politimannen Jake Hoyt. Hoyt har værti mindre enn to år i LAPD, men han er ambisiøs og når han får sjansen til å jobbe i etatens høyt profilerte narkotikaavsnitt, ser han en snarvei til gullskiltet som bare detektiver får bære. Han møter gruppens leder for et døgn med opplæring. Denzel Washington spiller Alonzo Harris. Han er en hip cool funky motherfucking bad-ass gangsta cop dude. Alonzo er uvirkelig stilig, i veldesignet silke og lær, med så mye bling-bling over brystet at man blir blendet, bilen hans er en seriøst ombygget Chevy Monte Carlo ’79, han bærer matchende automatpistoler i rustfritt stål – og han snakker som en ekte street lovin’ rapper. På gata får han dealere, tyver og gangbangere til å savne den mer librale og tolerante Dirty Harry. Men det viser seg etter hvert at Alonzos moral er betydelig lavere enn moralen til avskummet han terroriserer. Spørsmålet er om den dødelig imponerte Hoyt kommer til å bli like korrupt og hensynsløs som hans læremester.
Det er mye bra å si om denne filmen, ikke minst om skuespillerne. Hawkes rolle er i og for seg en klisjé, den litt lurvete unge politimannen som skal lære av den eldre. Likevel får han rollen til å skinne, han virker uanstrengt naturlig som Hoyt og det er lett å ta hans parti. Birollene er befolket med alt fra gamle rever som Tom Beregner til celebriteter som Dr. Dre, Snoop Dogg og Macy Gray. Ingen av dem har fått roller som comic reliefs, ingen av dem får sjanser til å overspille (og dermed dumme seg ut) og alle kommer fra det med æren i behold. Se også etter Cliff Curtis, som briljerer i rollen som den meksikansk gangsteren Smiley.
Men Denzel Washington stjeler showet – som vanlig. Det er en hyggelig rolle, med masse gode replikker og plassert absolutt i sentrum for all handlingen i filmen. Og Washington eier den, han gjør Alonzo til en levende legende, større enn livet og likevel fullt troverdig som menneske. Hvis man setter rollen inn i en sammenheng, er det fascinerende å se hvor ulik den er andre karrieretopper, som Malcolm X, Easy Rawlins eller Lincoln Rhyme. Det er faktisk verdt å se denne filmen for Denzel Washington alene.
Regissøren Antoine Fuqua (artig navn) har laget underholdningsfilmer før, og her faller ting for det meste på plass. Filmen har et vidunderlig driv, med få eller ingen dødpunkter. Flere av scenene som ble klippet bort fordi filmen ble for lang, var riktig bra (inkludert på ekstrastoffet), og det viser en regissør som er villig til å ofre selv gjennomarbeidede scener til fordel for et godt tempo. Klipperen Conrad Buff må vel dele æren med regissøren her. Det er derimot litt av en gåte for meg hvorfor de trekker ut slutten så fryktelig lenge.
Men den store svakheten er David Ayers manus. Okay, dialogen er velskrevet, miljøet er overbevisende (om det virkelig er ekte, kan jeg ikke bedømme) og historien er i og for seg ikke så verst. Problemet er at det tar 40 minutter før man kommer frem til den! Før dette består filmen bare av en stor mengde episoder som bare delvis henger sammen. Og litt kunstig plotting, dessverre. Når man omsider kommer frem til hva som egentlig står på spill her, hva filmen handler om, er det som om man må begynne å engasjere seg på nytt. Dette får hele filmen til å halte, og trekker ned helhetsinntrykket.
Det er forresten Jakes integritet og hvorvidt han klarer å beholde den som er temaet. Trust me, det er bare en fordel om du vet det når du begynner å se filmen. Så slipper du å vente på at det skal bli noe fornuft i de tilsynelatende helt tilfeldige sakene de jobber med.
En annen ting som trekker ned, er detalj som skal utgjøre en vesentlig del av plottet. Det er et set-up så tydelig at det verker. Og pay-off’en så forutsigbar at det blir litt flaut. De gode skuespillerne klarer å bære dette gjennom, men sammen med den svake strukturen i manuset, trekker denne detaljen filmen ned til middels eller der omkring.
Kan likevel anbefales som vorspiel-film, for eksempel, for filmen er ikke dårlig. Men den hadde i seg potensiale til å bli så mye mer enn en ren underholdningsfilm.
Teknisk
Finfin og grei miks i Dolby Digital 5.1, uten at det imponerer stort. Bare kompetent og holdbart. Bildet er også klart og bra, uten å imponere. Fargene virker litt blasse. Jeg tror imidlertid dette er meningen; det er mye regn og blek sol og nattescener. Jeg antar regissøren ville ha en litt blek hverdags-look her, og den fungerer i og for seg bra.
Ekstrastoffet imponerer faktisk, i motsetning til den tekniske kvaliteten. Det er en making of-dokumentar, som er litt over gjennomsnittet med flere gode intervjuer av skuespillerne og regissøren. Her trekkes også oppmerksomheten til at størstedelen av filmen er skutt på location i belastede deler av LA. Til slutt er det noen musikkvideoer, som sikkert er spennende for noen seere. Det er også inkludert noen gode bortklipte scener, og til og med en alternativ slutt. Dette er ekstrastoff jeg liker.
Antoine Fuqua har endog stilt opp på et kommentarspor. Han er treg i begynnelsen, men så går det seg til og han er innimellom veldig interessant. På slutten forsøker han på en sjarmerende desperat måte å overtale oss til å tolerere denne kunstige plottingen som jeg var inne på. Jeg ble ikke veldig overbevist, og jeg tror han slet litt selv, siden han er så opptatt av å rettferdiggjøre det.
Alt i alt en fin presentasjon.