Søstre (2015)
Portrett av en relativt ordinær familie gjort på ekstraordinært vis
En usedvanlig vakker film med et nydelig poetisk tilsnitt fra den japanske mesteren Koreeda.
Hirokazu Koreeda har på 2000-tallet etablert seg som en av de aller sterkeste stemmene i nyere japansk film, med blant annet den mesterlige Like Father, Like Son fra 2013. Forventningene er derfor store når han kommer med sin nye film Søstre. Som vanlig tar handlingen for seg det som ved første øyensyn er trivielle hendelser, men på baksiden ligger det en dypere tematikk som Koreeda er en av de beste på å skildre. Filmen handler om tre søstre som bor sammen, og foreldrene har for lengst reist fra dem. Faren fikk seg en ny kone og en ny datter, og når faren dør, tar søstrene valget om å be halvsøsteren om å komme og bo sammen med dem. Det blir et møte som både utfordrer og gleder dem, forbilledlig fortalt av en særs dyktig regissør.
Som jeg allerede har nevnt, er det typisk Koreeda å ta for seg familiedrama, og da gjerne i saktmodig tempo. Søstre er intet unntak, for den er et lavmælt melodrama med en ganske enkel bakgrunn. Det som gjør hans filmer til stor kunst, er måten han rammer inn og forteller historiene på. Som så mange ganger før, viser han evnen til å finne de nydelige, billedskjønne og interessante bildeutsnittene. Det visuelle aspektet er en grunn alene til å se filmen, men da glemmer man den eminente fortellerkunsten.
Filmen er anført av fire skuespillerinner som virkelig står frem som gode aktører. Gjennom deres prestasjoner, får vi se hvordan det bak enhver forhistorie ligger grums som kan føre til de merkeligste skjebner. Noen ganger kan det være vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er som gjør filmen så fengslende, men det er kombinasjonen av det visuelle, godt skuespill og at manuset får frem de hendelsene som er så fengslende i all sin gjenkjennelighet. Når tempoet er sakte, får man tid til å reflektere over de øyeblikkene som man ofte overser i hverdagen. Dette blir fengslende fordi karakterene er gjort så interessante, gjennom at de minner om mennesker man kjenner, samtidig som det de opplever er universelt. De utstråler en karisma som gjør at man blir betatt, engasjert og interessert.
Man må ikke glemme viktigheten av det melodramatiske aspektet, som er en veldig enkel, men effektiv måte å skape engasjement hos tilskueren på. Konfliktene, sviket og overraskelsene er interessante nettopp fordi hovedkarakterene kunne vært oss selv eller noen vi kjenner. Det ligger mye dramatisk kraft i dette aspektet. Koreeda varierer naturlig og elegant mellom de ulike nivåene i historien, og alle søstrene spiller like viktige roller i fortellingen. De er like, men samtidig ulike, og dette gir grobunn for en stille dynamikk som gir filmen den nødvendige dimensjonen som man kan forvente av en kunstner av Koreedas format. Når det er sagt, er ikke Søstre like dramatisk og engasjerende som den forrige filmen til Koreeda, men å toppe en film som Like Father, Like Son, er en nærmest umulig oppgave.
Selv om dette er en film som i stor grad er ganske forutsigbar i selve historien, er det nok av overraskelser, slik at den ikke stagnerer underveis. Noen spørsmål overlates til slutten, og kombinert med et filmspråk som holder på interessen, er det mer enn nok til at Søstre har blitt en svært god film. Lydsporet er med på å underbygge stemningen, og er melankolsk og vakkert. For oss nordboere er det også et annet aspekt ved filmen som er pirrende. Søstre har en sterk nasjonal identitet, og viser en moderne side av det japanske samfunnet. Det at filmen ser veldig japansk ut, gjør den til en eksotisk opplevelse som hever den et hakk opp, i hvert fall for oss som er glad i den japanske kulturen. Måten filmen er filmet på, gir den også en sosialantropologisk dimensjon – en innsikt i en annerledesverden som kanskje ikke er så annerledes enn den vi selv bor i.
Som så mange ganger før, blir en Koreeda-film en stor filmatisk opplevelse. Han evner å gjøre den hverdagslige magisk, og Søstre har blitt nok en vakker film i den stadig voksende filmografien til den japanske mesteren. Dette er en rørende og hjertevarm film med universell appell, til tross for at den er trygt forankret i samtidens japanske samfunn. Selv om ikke dramaet er det beste Koreeda har servert, er filmen en maktoppvisning i hvordan man kan fange essensen i det visuelle uttrykket. Av disse grunnene er dette en film som sterkt anbefales å få med seg.