Utgivelsen: 
Carlito's Way (1993)
Boblende klassiker
De Palmas andre latino-gangsterfilm imponerte ikke så mye da den kom, men den har vokst med årene og et gjensyn anbefales på det varmeste.
Carlito Brigante (Al Pacino) settes fri etter bare 5 år av sin 30-årsdom for narkotikasalg, takket være sin advokat og gode venn Dave Kleinfeld (Sean Penn). Carlito har fått mer enn nok av fengsel, han kjenner ikke igjen Spanish Harlem-gatene han engang kom fra, så han har et oppriktig ønske om å bli en straight og ærlig mann. Men Carlito er også stolt, oppofrende og til døden lojal mot sine venner. På underlig vis er det hans beste egenskaper som blir hans fall.
De Palma sa visstnok først nei til Carlito, fordi han ikke ville lage enda en gangsterfilm med en spansktalende hovedperson. Imidlertid kom han til at Carlito var noe helt, helt annet enn Scarface. Det hadde han helt rett i. Så det var synd at Carlito’s Way ble lansert som noe veldig likt Scarface, helt ned til designen av filmplakatene med en dyster og bevæpnet Al Pacino. Dette førte til mange skuffede tilskuere, og sikkert en del skuffede kritikere også.
Der Tony Montana var pur ego og brå, kokainpåvirkede voldseksplosjoner, er Carlito en etisk gangster med et svært så rigid personlig æreskodeks. At dette langt på vei er et selvbedrag for å rettferdiggjøre mangelen på nåde overfor fiender og sin egen samfunnsskadelige virksomhet, er mindre viktig. En mann må ha en kjerne og en ryggrad, selv om det er noe så elementært som at man ikke skal selge sine venner.
Pacino er briljant, en av hans siste virkelig fine og nyanserte opptredener på lerretet før han ble til ”Shouty Al” som tydeligvis lever for scener der han kan rope høyt og vise masse tenner og overspille uten hemninger. Likevel stjeler Sean Penn nesten filmen fullstendig. Advokaten Kleinfeld kommer fra et miljø der (juridisk) hederlighet er en selvfølge og personlige æreskodekser følgelig unødvendige. Kanskje var det derfor en mann med så svak karakter ble så lett å korrumpere. Kleinfeld er total grådighet med total mangel på prinsipper, og Penn leverer en flott studie av en mann hvis selve sjel holder på å råtne.
Filmens svake punkt er til dels historien, men mest måten den er fortalt. De Palma kunne gitt alle kompromisser på båten og laget en ren og pen stillfaren tragedie. Men enten det er produsenten eller ham selv; han faller for fristelsen til både en shootout i Scarface-stil (komplett med veldig tøff catchfrase: Here comes the pain!) og en heseblesende action-slutt. Dette får filmen til å sprike, for det er i dialogene, til og med monologene og bildene av en cool, men trett Pacino og en frenetisk og frastøtende Penn filmen lever og vokser.
Carlito’s Way fortjener å bli oppdaget på nytt.
Bildet
Universal gjør alltid flott arbeid med sine BD-utgivelser, og Carlito er ikke noe unntak. Få eller ingen mangler ved en mer enn 15 år gammel film, fine klare bilder og de sedvanlige, flashy menyene.
Lyden
Det er bra nok lydbilde, men det imponerer sjelden eller aldri. Dette kan muligens skyldes råmaterialet.
Bonus
Et lite intervju med De Palma, en helt grei bakomfilm og et knippe deleted scenes. Dette er faktisk nok, og kvaliteten er upåklagelig.