Utgivelsen: 
Black Magic Rites (1973)
Kaos
Heksebrenning, vampyrisme, sadisme, nudisme og mørke ritualer er noen av ingrediensene i denne estetisk flotte 70-tallsskrekkfilmen.
Ja disse italienerne. Når det er skrekkfilm de driver med så vet du at du får masse blod, gørr, jenter som tar rimelig lett på komfortabel klesdrakt, og slibrige, middelaldrene mannfolk med perverse lyster. Polselli var naturligvis ikke noe bedre enn resten av sine italienske kolleger, snarer tvert imot. Han satte en rimelig brutal standard i 1972 med sin ekstraordinært perverse giallo ”Delirio caldo”/”Delirium”, og selv om ”Black Magic Rites” (kanskje bedre kjent som ”The Reincarnation of Isabel”) også er både voldelig og pervers (gjerne i samme setting) så er dette en langt mildere film.
Polselli er tilbake i vampyrlandskap med denne filmen, og historien går noe à la dette: Jack Nelson (Mickey Hargitay) har kjøpt en halvpart av et slott, og reiser dit med en kvinne (Rita Calderoni) som er helt lik Isabella, en kvinne som ble brent for å være heks 500 år tidligere. I slottet bor det en underlig skrue som virker å ha en fortid med Jack, og under en stor fest begynner noen av de mange miniskjørtkledde jentene å forsvinne. Ingen klarer å finne dem igjen, noe som skyldes at det råder en form for splittede dimensjoner i slottet. Jentene blir fanget inn i en annen verden, hvor de skal bli ofret ved den 25. måneden for at Isabella skal gjenoppstå.
Det er tidvis et kaos uten like i handlingen. Tid og rom blir lesset sammen i et salig sirkus, men hvis du klarer å holde tunga rett i munnen så lar det seg gjøre å få noe logikk ut av det her. En del drømmeaktige sekvenser hvor folk for eksempel plutselig har skiftet klær i en og samme scene, eller hvor en naken og blodtilsølt kvinne plutselig er ren og får blodet helt over seg, gir filmen en snodig karakter hvor man tidvis spør seg selv om klipperne har satt sammen filmen i feil rekkefølge. Ut fra handlingsforløpet ellers later det dog å være korrekt, så man må muligens gi Polselli æren for å ha laget en spenstig og mildt sagt underlig film.
Uansett, hvor bra er egentlig filmen? Plastikkslanger som blir dratt rundt, lekeflaggermus som blir kastet på halvnakne jenter, og damer som får orgasme av å bli lenket fast til steinalter til side så kan ikke dette karakteriseres som høy kvalitet. Det er veldig teatralsk, noe som skader karakterene, men som igjen gjør bildet og bildekomposisjonen usedvanlig vakkert til europeisk 70-tallsskrekk å være. Det er åpenbart at Polselli har ønsket å få til mer enn hva sluttresultatet vitner om, for det blir for banalt, langtekkelig og tidvis meningsløst. Allikevel må det sies at filmen har en god dose sjarm. Karakteren er derfor helt og holdent satt i forhold til sine sjangerfrender.
Teknisk
Med anamorf widescreen (1.66:1) bildeformat presenteres her et bilde som i å for seg ikke er så alt for ille. Dette er naturligvis ingen glatt Hollywood-produksjon, og det ser man godt, men selv om det er en del mild støy i bildet så er det ikke verre enn hva som er vanlig innen uavhengige europeiske skrekkfilmer fra 60- og 70-tallet.
Lyden kommer i Dolby Digital 2.0, og talen er på italiensk. Det er noe tynn og skral lyd, som musikken ofte får svi for, samt at dialogen ligger så høyt at den ofte overstyrer, men det er i det minste ikke så mange ekstraordinære forstyrrelser underveis.
Av ekstramateriale får vi filmografien til regissør Polselli, samt den originale traileren til filmen, noen stillbilder og trailere til andre filmer.
blog comments powered by Disqus