Men In Black II [Double Disc] (2002)
En typisk oppfølger
Undertegnede er meget begeistret over overnaturlige filmer hvor man ikke kan motbevise at det virkelig er sånn verden er, slik som for eksempel The Matrix og nettopp Men In Black. Da MIB kom i 1997 ble den umiddelbart en av mine favorittfilmer, ikke bare av nevnte grunn, men på grunn av trendsettende spesialeffekter, et supert filmpar med vel-timet humor og et fascinerende plott. Før jeg så Men In Black II hadde jeg et ambivalent forhold til hele oppfølgeren, for jeg følte ikke at regissør Barry Sonnenfeld og gjengen kunne tilføre noe nytt til MIB-universet. Jeg forventet slettes ikke å bli tatt med storm igjen, men fryktet derimot en ny skrekkoppfølger à la The Mummy Returns. Hva ble det så til? Den som leser får se.
Jeg velger for øvrig å la være å nevne alt som skjedde i Men In Black, da man bør ha sett den for å ha utbytte av både Men In Black II og denne anmeldelsen uansett. Veldig mange av vitsene i denne filmen går da også nettopp på gjenspeiling av ener'n.
Det har gått fem år siden handlingen i MIB utspilte seg, og Jay (Will Smith) har blitt skikkelig rutinert i jobben sin. Dessverre kan ingen av hans stadig nye partnere måle seg med den legendariske Kay (Tommy Lee Jones), og Jay visker ut minnet og sparker agenter en etter en. Når så den onde Serleena (Lara Flynn Boyle) ankommer Jorden på leting etter "Zarthas lys" viser det seg at det bare er Kay som vet det nødvendige for å forhindre Jordens undergang. Problemet er at Kay har fått sin hukommelse slettet og tror han alltid har vært postmannen Kevin. Jay må hente ham, gi ham hukommelsen tilbake, og stoppe Serleena.
Det viser seg fort hva som er det største problemet med Men In Black II: Hastverk. Om det så er fem år siden den første filmen ble lansert, er det mye som tyder på at man kunne ha gjort mer arbeid på de fleste stedene her. Manuset er egentlig ganske svakt, historien er lite engasjerende og humoren er på langt nær så velfungerende som det vi fikk oppleve i 1997. Ellers savnes en hesblesende avslutning på dette andre kapitlet; i stedet får vi en utrolig slapp slutt som lider av en total mangel på klimaks. Og hva er vitsen med masse tøffe våpen hvis de aldri blir brukt? Hastverk, eller snarere slurv, preger også spesialeffektene. En stor del av dem er godt utførte, men altfor mange ser slettes ikke bra ut i det hele tatt. Det gjelder især Johnny Knoxvilles andre hode, som samhandler dårlig med resten av billedrammen og har veldig unaturlige bevegelser.
Likevel er det da en del gode ting som må ut i lyset. Noen scener sitter nemlig som de skal, og enkelte replikker og situasjoner er ustyrtelig morsomme med den atmosfæren vi kjenner igjen. Den aller siste scenen (den etter den fatale slutten) er et eksempel på dette. Det vises også at Sonnenfeld har en del gode ideer å komme med, og han gjør lurt i å vie bikkja Frank og worms-gjengen mer tid på skjermen. Dette gjør det egentlig bare dummere at filmen helhetlig ikke er så bra, for med litt mer arbeid på manus og humor kunne dette ha blitt et verdig kapittel i MIB-serien.
Hvor Tommy Lee Jones klarer å imponere oss på samme vis som før, både som Agent Kay og som tvilende postmann, er ikke Will Smith like morsom og tilpass i rollen som forrige gang. Manuset kan nok ta noe av skylden, men han mangler selv en god del gnist. Dette skader såklart samspillet deres, som selv om det er bra ikke på langt nær når opp mot gamle tider.
Lara Flynn Boyle spiller meget troverdig som Serleena. Problemet her ligger i hennes dårlige rolle i filmen: Du ser ikke på denne dama som særlig skummel eller som noen trussel for menneskeheten som vi gjorde med "Edgar", Serleena er bare en sur og bitter "kvinne" som vil ha ting på sin måte. Likevel er hun en fryd i forhold til Johnny Knoxvilles Charlie; en tohodet tosk som ikke har noen avgjørende rolle og som filmen hadde vært bedre foruten.
Våre svartkledde venner redder verden i et 16:9-optimalisert, anamorft bredskjermsformat av typen 1.85:1. Bildet kunne kanskje vært ørlite grann skarpere, men det som sitter igjen etter å ha sett filmen er den gode kontrasten. Den sees best i scenen i det store hvite rommet hvor Kay får se deneuralyzeren. Her er også bildet skarpt og vakkert.
Filmatisk sett er det ikke så mye kult å spore som i MIB, og som nevnt er heller ikke effektene like gjennomførte. Men In Black II kom i det jeg liker å kalle slurveåret 2002, hvor det i storfilmer som denne, Attack of the Clones og Spider-Man er enkelte effekter som skuffer blant så mange gode.
Men In Black II kan du høre i Dolby Digital 5.1 både på engelsk, tsjekkisk, ungarsk og russisk. Ikke dårlig. Verre er det at tredimensjonaliteten ikke er utnyttet til fulle, noe som man burde kunne forvente av en actionfylt underholdningssak som denne. Bakkanalene brukes mest for romklang og musikk, men noe lyddetaljplassering har man da fått til. Sub-kanalen er også i godhumør etter hvert som den får mer å jobbe med . Musikken er også denne gang komponert av Danny Elfman, og er selvfølgelig av samme kaliber.
Ekstramateriale
MIIB lanseres her til lands i to versjoner, og her anmeldes den såkalte "Double Disc"-versjonen, to plater i tallet. Disk 1 av disse er dog identisk med en-palte-versjonen, bare så det er sagt.
Menyen på platene er også i Dolby Digital 5.1, noe uvanlig og festlig nok. Menyene er i seg selv animert så det står etter, men heldigvis kan man hoppe over de lengste klippene ved å trykke på Neste-knappen på fjernkontrollen.
Disk 1
Hovedattraksjonen på den første platen er vel kommentarsporet til Barry Sonnenfeld. Her kan man i tillegg slå på en funksjon som lar Barry rable fritt på skjermen under avspilling. Dette hadde jo vært kult nok i seg selv hvis bare Barry hadde hatt noe interessant å si og vise oss. Riktignok har han av og til noe interessant informasjon å komme med, men det er stort sett prating om hvor scenen er tatt opp. Dessuten er han ofte for sen til å tegne, slik at han kludrer på feil ting, og da faller vel poenget litt bort.
Den andre funksjonen som kan legges til avspillingen er Alien Broadcast. Av og til vil et lite ikon dukke opp på skjermen, og trykker man da på OK eller Enter vil en kort dokumentar om noe relevant vises, som oftest sier litt om hvordan man gjorde spesialeffektene i den respektive scenen. Stort sett alt som vises her finnes i større omfang under featurettene, så dette er vel mest for å tilfredsstille de som kjøper en-disc-versjonen med noen smugtitt bak kulissene.
Det siste man finner på denne første platen ligger under "Frank's Favorites", som består av trailere til blant annet MIIB og Spider-Man, i tillegg til en liten preview til to MIIB-spill. Langt mer interessant er kortfilmen "The Chubb Chubbs", en fem minutter lang animasjonssnutt fra Sony Pictures som i tillegg til å gjøre narr av Star Wars, Alien og andre sci-fi-filmer også står bra på egne ben. Den er ustyrtelig morsom, mer er det ikke å si om den saken.
Disk 2
Hvis du ikke dør av alderdom før introen til menyen på platen er ferdig, er det første som vil fange din oppmerksomhet på den andre DVD-platen den store mengden av featuretter med en samlet spilletid på 84 minutter. I alt ni stykker tar for seg stort sett spesialeffektene, deriblant stor fokus på alle de håndlagede figurene (puppets) som er med i filmen. Ellers er såklart de digitale effektene vektlagt, men også lydeffekt-crewet får vise hvordan de arbeider, og denne featuretten er nok den mest interessante. Oversikten over featuretter er for øvrig bygd opp slik at du selv kan sette opp hvilken rekkefølge du vil se dem i, uten at det egentlig er særlig ... nyttig. I tillegg til disse finnes egne featuretter for de forskjellige rollepersonene, selv om det meste her allerede er vist i de andre smådokumentarene. Her får vi også en seks minutter lang dokumentar hvor Barry Sonnenfeld og kompani utdyper sine teorier om hva som gjør en komedie morsom.
Videre har man muligheten til å se fem minutter med feilopptak, hvor ett og samme opptak varer i fire minutter. Det er egentlig begrenset hvor lenge en gjennomsnittlig person synes det er underholdende å se skuespillere begynne å le av hverandre. Knisingen er morsomst for dem som bedriver den selv.
I nesten to minutter kan du se på storyboard-tegninger og tidlig animasjon fra scenen hvor Serleena ankommer Jorden. Det er ikke særlig interessant, men slår i hvert fall dekonstruksjonen av enkelte effektfylte scener som du kan se i Multi-Angle-modus. Her kan du se hvordan scenen ser ut mens hvert lag av effekter og slikt legges på. Slikt er gøy den første gangen du ser det, og fem scener blir i meste laget, selv om det utvilsomt er fengslende for de som liker det.
Vedlagt ligger også en alternativ slutt. Det er et noe misvisende navn, ettersom denne snutten ville ha tatt plassen til den aller siste scenen i filmen, og ikke på noen måte endrer slutten i historien. Jeg hatet slutten og likte sluttscenen, og denne alternative siste-scenen ville bare ha gjort vondt verre. Takk og lov for at denne ble forkastet.
Under navnet "Theatrical One-Sheets" skjuler det seg noen filmplakater, og under Filmographies kan man se en liste over hvilke filmer filmcrewet tidligere har engasjert seg i. IMDb, noen?
Som de fleste sikkert husker, gjorde Will Smith det nesten like bra med låta "Men In Black" som selve filmen tilbake i 1997. Også denne gang prøver han seg på en raplåt knyttet til filmen, og musikkvideoen "Black suits comin' (Nod ya head)" er å finne på DVD-platen. Det er vel en låt som i større grad er tøff enn bra, men gøy at de legger den med, åkke som.
Til slutt har DVD-platen en DVD-ROM-seksjon som rommer enda flere featuretter og konseptdesign. I tilegg kan blant annet en demo for spillet MIIB Crossfire finnes her, sammen med manuskriptet til filmen.
Alt i alt rommer platene en stor del ekstramateriale, hvor det overraskende nok ikke finnes noen dokumentar hvor skuespillerne skryter hverandre opp i skyene. Selv om slikt vanligvis er ganske kjedelig, hadde det vært underholdende å høre Will Smith prate litt om løst og fast, og noen slettede scener hadde gjort seg. Nei, vent litt ... den alternative slutten ... nei, det hadde ikke gjort seg.
Konklusjon
Antagelig har Barry Sonnenfeld greid det han prøvde på: Han har lagd en veldig typisk oppfølger. Proporsjonene er større, det er blitt mer av alt, men sjarmen og mye av det som gjorde originalen bra er blitt borte i prosessen. Det er rusk i forgasseren innenfor de fleste feltene av produksjonen, så denne filmen er verken i enkel eller dobbel utgave pensum for deg selv om du elsket den første filmen. For noen kan nok MIIB også ødelegge litt av gleden med MIB, men ta det med ro: Dette er ikke en ny The Mummy Returns, for selv om man er litt skuffet er det ingen tvil: Mennene i sort er tilbake.