Utgivelsen: 
Havet innenfor (2004)
Et liv uten frihet er intet liv
Regissøren Alejandro Amenábar har tidligere gjort seg bemerket gjennom spenningsfilmer. The Others (2001) og Abre los ojos (Open Your Eyes) (1997) er de mest kjente eksemplene på dette. Denne gangen smeller Amenábar til med et biografisk melodrama av god kvalitet.
Havet innenfor er historien om Ramón Sampedro (Javier Bardem) som ble kjent i Spania som en viktig forkjemper for aktiv dødshjelp. I nærmere 30 år lå Ramón sengeliggende etter en stupeulykke, og siden han ikke klarte å nedverdige seg til bruken av rullestol, forble senga det eneste alternativ. Ramón føler seg ikke tilpass med sin situasjon og lengter etter å gjøre slutt på hele sin eksistens.
Verdighet og retten til å bestemme over sitt eget liv er sentrale stikkord for denne filmen. Ramón er av den formening at livet er en rettighet, men ikke en forpliktelse. Han påstår også at et liv ikke er verd noe særlig når man har kommet i slik en lei posisjon. Det er nettopp slike holdninger som skapte blest rundt filmen og også rundt Ramón Sampedro som figur. Det er viktig å påpeke at Sampedro søker å opprettholde sin verdighet til det ytterste gjennom å oppnå legitimitet for sine selvmordstanker, og gjennomførelsen av dette. Han ønsker at rettssystemet skal akseptere hans valg, og at ingen skal lide rettslige etterfølger på noen måte for å ha hjulpet ham i en vanskelig situasjon.
Selv om Ramón Sampedro kjemper for sine rettigheter er dette på ingen måte en juridisk basert film. Tvert i mot blir vi kjent med hovedpersonen gjennom hans forhold til de menneskene han har rundt seg. Han er avhengig av dem, og filmatiseringen byr på sterke følelser, varm og underfundig humor (Ramón har lært seg å le fremfor å gråte), og dette er en historie som virkelig appellerer til den sentimentale siden av oss. Hovedpersonens omgangskrets forankrer seg stort sett i den nærmeste familien (far, bror, svigerinne og nevø), men også den karismatiske Julia (Belén Rueda) som hans advokat og Rosa (Lola Dueñas) som støttespiller og samtalepartner. Julias oppgave i filmen er å jobbe for Ramóns sak, mens Rosa inntrer i fortellingen for å overtale Ramón om at livet så til de grader er verdt å leve. På denne måten blir vi presentert for ulike holdepunkter av hva som er rett og galt, og dette klarer Amenábar virkelig å få frem via sine realistiske skuespillere.
Dessverre blir den første timen av denne filmen litt langtekkelig. Det skjer lite og jeg skulle gjerne sett at vi fikk litt flere inntrykk av Ramón fra sine yngre dager, selv om jeg får en fornemmelse av at regissøren er meget bevisst i sine valg. Selvfølgelig er her scener som virkelig imponerer, deriblant det vi får se fra Ramóns ulykke, og også en hypnotiserende drømmesekvens der vi ser hovedpersonen i subjektiv synsvinkel fly mot stranda for å møte Julia. Dette viser utvilsomt en regissør med alle forutsetninger for å nå langt i sin karriere (noe han for så vidt allerede har klart).
Filmens siste time, derimot, har langt mer å by på. Viktigst av alt er vel at vi blir presentert for litt flere forskjellige settinger. For det første må Ramón være med til rettssalen for å fremme saken sin. Deretter blir vi kjent med Julias egne fysiske strebelser. Hun får et slag som faktisk fører henne i samme posisjon som Ramón, noe som viser seg å bli problematisk både for henne og hennes ektemann. Rosa får også en mer sentral rolle i filmens andre halvdel, og hennes etter hvert nære forhold til Ramón kler seg veldig godt på skjermen. Dessuten fremskaper Alejandro Amenábar en særdeles sterk farvelsekvens som garantert vil gi selv den mest inngrodde svartmetaller en klump i halsen, samt kanskje også et lite utspring fra tårekanalene.
Dette er en sterk film som under alle forutsetninger passer det internasjonale markedet minst like godt som det nasjonale. Enkelte scener bærer frem på en flott måte, men til tross for dette synes jeg at den første halvdelen forhindrer produksjonen fra å menge seg blant det aller ypperste. Skuespillerprestasjonene er det ingenting å utsette på, og spesielt trekantforholdet mellom Ramón, Julia og Rosa må fremheves. Den øvrige familien fungerer også fint, og da spesielt med tanke på Mabel Riveras tolkning av Ramóns svigerinne som pleier hovedpersonen som om det skulle vært sin egen ektemann.
Teknisk
Havet innenfor er en del av The Silver Screen Selection. Dette er en serie filmer Film & Kino har håndplukket for å fremme interessen for kvalitetsfilm i Norge. Kukushka (Gjøken), Strandet i Irak og I dødvinkelen er eksempler på andre filmer fra samme serie.
Denne utgaven kommer i anamorfisk 16:9 letterbox (2.35:1). Man merker fort at lyssettingen er nøye planlagt med vekt på litt blått og grønt for å fremheve den emosjonelle stemningen regissøren ønsker at vi skal komme i. Bakomfilmen forteller også om den signifikante betydningen av dette. Ellers er bildet upåklagelig med flotte naturbilder og til dels nydelige konstruksjoner.
På lydsiden kan man velge mellom Dolby Digital 5.1 og 2.0. Lyden er bra og får frem dialogene klart og tydelig (selv om jeg ikke skjønner så alt for mye av spansk tale). Musikken, som regissøren selv har komponert, passer også bra inn i filmen, og lyden av bølger blir ofte benyttet for å skape den rette atmosfæren.
Det følger med tre utelatte scener. De to første gir oss større innsikt i Julia som person, og forklarer noen av hennes personlige problemer som dukker opp mot slutten av filmen. Det siste klippet viser en svigerinne som blir meget stolt i det hun oppdager at hun er den første som blir takket i boka til Ramón Sampedro. Dette klippet kunne med fordel ha blitt brukt i selve filmen.
Ellers følger det med en bakomfilm på nesten halvannen time. Denne er meget bra laget, og strukturert slik at vi følger hele prosessen som ligger bak det å lage slik en film. Vi blir først og fremst kjent med Javier Bardem som spiller Ramón, men også regissøren, manusforfatteren og produsenten har en betydelig rolle i denne bakomfilmen. Disse personene forklarer nøye deres rolle i produksjonen, og jeg vil si at dette er av stor interesse. Dessverre er alt av ekstramateriale uten norsk tekst, noe som bød på enorme problemer for meg helt til jeg fant ut at jeg kunne slå på dansk tekst. Dette er uansett en strek i regningen. Har man klart å tekste til dansk, må man nesten forvente at en norsk teksting også er tilgjengelig.
Alt i alt er dette en film som kan virke berikende på de fleste av oss. Eksistensielle spørsmål blir diskutert gjennom hele filmens gang samtidig som vi får ta del i en fortelling som er både viktig og varm. Filmen vant også Oscar og Golden Globe for beste utenlandske film, så det sier vel sitt til hva man kan forvente.