Utgivelsen: 
Nyeste anmeldelser på groove.no:
The Heartbreak Kid (2007)
Umorsom, usympatisk og ubehagelig
Jeg vet ikke hva dette skal forestille engang. En komedie uten humor? En romanse uten romantikk? Rett og slett en historie om hvordan en mann ikke utvikler seg?
Eddie (Ben Stiller) har gått gjennom en lang tørkeperiode på damefronten, og jaget av sin far og bestevenn gifter han seg i hui og hast med Lila (Malin Akerman), en dame han nettopp har innledet et forhold til.
Alt på bryllupsreisen viser hun seg å være et troll av aller verste slag, en stupid, psykopatisk, forstyrret og kranglevoren taper. Men på det idylliske feriestedet møter han Miranda (Michelle Monaghan), verdens fineste, kuleste, snilleste dame og dermed står ubehagelighetene i kø.
Brødrene Pete og Bob Farrelly laget noen av de morsomste filmene på hele nittitallet. Anarkistiske, rå og hemningsløse komedier som pumpet gager som mitraljøser. På en måte kronet de det med There’s Something About Mary, der de lyktes i å forene sin plumpe stil med romantisk komedie. Gagene kom fortsatt, og gode skuespillere med flott kjemi besørget romantikken.
Siden dette har de svevet i den villfarelse at de behersker genren romantiske komedier, noe de definitivt ikke gjør. Før har de nøyd seg med å lage patetisk umorsomme filmen innen genren (som Shallow Hal), men nå bringer de sitt betydelige arsenal av sadisme og smakløsheter inn for fullt.
Et av de grunnleggende triksene med romantikk på film er å få publikum til å leve seg inn i karakterene. Det er mange innarbeidede virkemidler her, og Farrellyene kan sin filmhistorie, i tillegg til at de vet at vi som publikum gjerne vil bedras. I løpet av kort tid bygger de opp sympati for Stillers karakter, noe som er lett siden han er den ultimate ”everyman”.
Deretter introduserer de en dame vi skal like, noe som er lett når hun er pen og blid, og hovedpersonen vi allerede liker blir glad i henne. Etter dette er det non-stop psykisk tortur, det er ingen ende på hvor mange grufulle, pinefulle scener vi skal gjennom. Ben Stillers sympatiske rollefigur har ikke gjort noe for å fortjene alt som vederfares ham av elendighet i to lange timer, og det har neimen ikke jeg heller.
Jeg synes Hanekers Funny Games var et totalt bomskudd, likevel skjønner jeg på sett og vis hvorfor den moralistiske filmskaperen ville straffe et publikum som ser på filmvold som underholdning. Men jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne hvorfor brødrene Farrelly vil straffe oss fordi vi liker romantiske komedier. Filmen er forresten klønete og dårlig laget også.
Teknisk
Fullt på høyde, med godt bilde og enda bedre lyd, særlig den flotte musikken kommer godt gjeonnom. Jeg håper de betalte finkultur-koryféen David Bowie godt for å vanhellige mange av de fineste sangene hans her.
Ekstrastoffet er også førsteklasses. Et grundig og underholdende lydspor, deleted scenes, portretter, intervjuer og bakomfilm av god kvalitet. Det er også et segment med tabbeklipp, men jeg synes nå hele filmen var en pinlig tabbe.
blog comments powered by Disqus