SOS - en bedmovie (1999)
Spennende, morsom, erotisk
S.O.S. er Thomas Robsahms comeback som spillefilmregissør, etter "Svarte Pantere" fra 1992. Historien er basert på en drøm Robsahm hadde i 1993, og i 1997 ble manuset skrevet. Dette førte så til et norsk/italiensk samarbeid om å lage filmen, som med et budsjett på 8.5 mill. kr. (ikke lire :)) ble innspilt i Roma i løpet av 25 dager. Filmen er skrevet, regissert og produsert av Thomas Robsahm.
Angelo (Gianmarco Tognazzi) er en skikkelig italiensk rundbrenner, og benytter seg av ALLE muligheter for å komme i kontakt med damer. Han lyver uhemmet for å få dem på kroken, og når han har fått det han er ute etter legger han seg etter neste. Dette er ikke noe han gjør i håp om å finne den rette - han er rett og slett bare en ekte drittsekk. Alle forholdene han innleder blir kortvarige; ofte varer de ikke lenger enn noen få dager. Hver date får en plass i dagboken hans, hvor alle også får en punktvis bedømmelse.
En vakker dag treffer han den blendende skjønnheten Alba (Jacqueline Lustig) gjennom en kontaktannonse hun har satt inn. Angelo skjønner tidlig at denne kvinnen ikke er som alle andre, men uforbederlig som han er, har han allikevel ingen planer om å tilbringe mer enn en helg med henne. Det viser seg imidlertid at Alba er en meget sårbar kvinne. Mye på grunn av at hun mistet et ufødt barn i det forrige forholdet, som endte da hun fant ektemannen i seng med hennes beste venninne. Hun er ute etter noe mer enn bare et kjapt ligg, og når Alba omsider oppdager hvor stort et svin Angelo er, blir det trøbbel.
Selv om filmen av og til er ordentlig spennende, er det allikevel aldri slik at stemningen blir FOR alvorlig. Historien fortelles med en fornøyelig tone, og dette gjør at filmen blir lettere å like. Skuespillet er imidlertid det som trekker ned i filmen. Skuespillet til den såkalte italienske "stjernen" Gianmarco Tognazzi virker for anspent, og altfor lite følelser kommer fram. Enkelte dialoger virker svært dårlig innøvd, og det er av og til nesten ingen innlevelse i det hele tatt. Dette er faktisk det dårligste skuespillet vi har sett på lenge. Den andre hovedrollen (Alba), som spilles av argentinske Jacqeline Lustig, klarer seg heldigvis MYE bedre, og demonstrerer meget god rolletolkning. Kjersti Holmen får også prøvd seg på litt italiensk; hun har en aldri så liten birolle som en av elskerne til Angelo.
Teknisk sett er dette er en relativt bra utgivelse. Bildet er 16:9-optimalisert (2,35:1), lyden er i Dolby Surround og det er animert sceneaksess. Det er litt rusk i bildet, men det avtar gradvis. Det er myke, men store kontraster i bildene, og dette gir filmen en spesiell karakteristikk. Lydbildet består nesten utelukkende av tale, så det er med andre ord lite rom for surround-bruk. Det er mer bonusmateriale på denne platen enn hva vi normalt finner på en gjennomsnittlig DVD: Biografier, tekstsider om diverse annet stoff, forfilmen, musikk-video av D'Sound, bilder fra filmen og kommentar-spor av regissøren. Bra jobbet av Inventive Media ANS, som har stått for den tekniske produksjonen av denne platen.
Da jeg så filmen følte jeg at enkelte viktige scener i filmen ikke ble så framhevd som de burde, mens mindre viktige scener fikk unødvendig mye fokus. Dette er kanskje ikke en HELT patent disponering av virkemidlene, men historien blir dog fortalt på en fullstendig måte, og det er primært den som er interessant. Regissøren bruker regelmessig en spesiell teknikk som ofte er å se i TV-reklame: Sløring av enkelte områder (som regel mindre viktige) i bildet. Dermed minner faktisk enkelte scener om nettopp reklamefilm, men dette er altså bare en liten kuriositet, ikke et irritasjonsmoment. Det er andre små filmtekniske rariteter og uregelmessigheter i filmen som vi bare så vidt legger merke til, men disse tingene kan like godt være særegenheter som regissøren har inkludert med hensikt. Slike ting vil man aldri kunne se i amerikanske filmer, der det sannsynligvis finnes et helt nettverk av ressurspersoner som sørger for at de filmtekniske virkemidlene anvendes så konsist og plettfritt som overhodet mulig. Dette skjer ikke i samme grad i lille Norge, og dermed får filmen straks litt mer personlighet og karakteristiske trekk fra regissørens hånd.
Det er litt erotikk i filmen, og dermed er den best egnet for voksne, men siden det dreier seg om samliv og utroskap er det nok hovedsaklig denne målgruppen som vil ha mest interesse av filmen uansett. S.O.S. har en velfortalt og treffende historie som det er lett å kjenne seg igjen i. Og så er jo filmens aktualitet like evigvarende som sola :)