Utgivelsen: 
Norske byggeklosser [Norske klassikere - Samleboks 1] (1972)
Verre enn sitt rykte
Usammenhengende og patetisk vrøvlefilm der Rolv Wesenlund står for noen tross alt minneverdige minutter.
Olav Femte (Bjørn Sand) og hans kone Ingrid (Thea Stabell) bygger hus. Entrepenøren Kleppe (Arve Opsahl) er en skurk, snekkeren er inkompetent, elektrikeren heller fraværende, bygningskontrolløren fiendtlig og naboen i blokka er en motbydelig skadefro allviter (Wesenlund i alle disse og enda flere roller).
Pål Bang-Hansen ble beskyldt for å gjøre en utrolig tabbe da han som markert filmkritiker prøvde å fuske i faget som filmskaper. Her står han for både idé og regi, og ingen av delene er stort å skryte av. Jeg tror ikke at det er noen ulempe i seg selv å ha bakgrunn som filmkritiker om man skal lage film, filmskapere har alle mulige slags merkelige bakgrunner. At de vet mer om faget enn de fleste skulle være en fordel, ikke en ulempe. Det beklagelige og litt overraskende er at Bang-Hansen overhodet ikke kunne lage film. Innimellom forsøker han å skyte bilder, en slags norsk tidlig hyperrealisme, muligens inspirert av veldig tidlig Woody Allen, det er ikke akkurat noe som springer opp og i øynene, for å si det sånn, tross de velmente forsøkene. Men det er overhodet ingenting som henger i hop her. Det er ingen narrativ logikk fra scene til scene, eller for den saks skyld innenfor samme scene. Det hele virker som en haug med sketsjer av varierende kvalitet som er satt etter hverandre i en nogenlunde kronologisk orden. Latterlig nok virker det som om Bang-Hansen tok ambisiøst mål av seg til å refse norsk byråkrati og norsk smålighet. Men den forsøksvise latterliggjøringen av byråkratiet bommer totalt fordi det er komplett urealistisk, og det er ingen av de karikerte rollefigurene som virker mer smålige enn den sure og nedlatende komediefilmskaperen selv.
Noe av det ekleste er Thea Stabells karakter, et “kvinnfolk” i ordets mest ondskapsfulle forstand. Trassig, uvitende, korttenkt og uendelig enfoldig. Man skulle tro at det var et delmål å ta rotta på selve kvinnekjønnet også, for det er selvsagt hennes “kvinnelige” egenskaper som forårsaker problemene, enten det er ubeleilige barnefødsler, prematur fascinasjon for hjeminnredning eller destruktiv dumsnillhet.
Når filmen får et generøst terningkast to, skyldes det sprek og velopplagt innsats fra en særdeles inspirert Rolv Wesenlund. Hvert eneste sekund med hans frastøtende og lattermilde drittsekk av en nabo er purt gull. Hans karakter bygningsinspektør har elendige replikker, men komikerens mesterlige timing gjør dette til stor komedie. Han får også sjansen til å glitre som politimann, antikvitetssvindler og flere andre kostelige roller. Hvis man er blodfan av klassisk norsk komedie, er man forpliktet til å lide seg gjennom elendigheten for disse spredte og bortkastede edelstenene. Hvis man bare vil se en film for filmopplevelsens skyld, er det like greit å holde seg langt vekk.
Teknisk
Både bilde og lyd kan oppsummeres raskt: Nei og nei og nei. Det ser ut som om man har filmet en gjennomslitt kopi av filmen med VHS-kamera i en dårlig kinosal, kopiert den videre med underlegent utstyr og tilslutt kjørt den sjette eller syvende kopien gjennom en DVD-brenner. Bonusstoffet består av hjerteskjærende uinteressante filmografier.