Utgivelsen: 
Dr. Jekyll & Mr. Hyde (2008)
Lite troverdig ondskap
Paolo Barzmans første forsøk innen skrekkfilmsjangeren treffer verken sjanger eller publikum der den burde.
Det er hovedsakelig tre filmer du skal ty til hvis du ønsker å se en filmatisering av Robert Louis Stevensons roman ”Dr. Jekyll and Mr. Hyde”. Personlig er John S. Robertsons mesterlige adapsjon fra 1920, med den skremmende dyktige John Barrymore i hovedrollen min favoritt, men også Rouben Mamoulians adapsjon fra 1931 med Fredric March, og Victor Flemings fra 1941 med Spencer Tracy i tittelrollen sterke filmer om den beryktede legen med personlighetsforstyrrelse.
Det er dog Barzmans versjon som her skal omtales, og denne er ikke stort å rope hurra for. Det er ikke mye igjen av skrekkfilmelementene, og foruten selve tematikken er dette først og fremst en thriller. Dessverre har det ikke blitt en særlig vellykket thriller heller, for den er verken skummel, skremmende eller spennende.
I motsetning til både romanen og de fleste filmatiseringene konsentrer denne filmen seg mer om den psykologiske siden ved den skyldtyngede legen, og rettsaken mot ham i ettertid. Dette innebærer at første halvdel av filmen raskt og overfladisk kartlegger situasjonen: Dr. Jekyll (Dougray Scott) har funnet et stoff som skiller det gode og det onde i mennesker, men uheldigvis er det den onde siden som kommer frem i ham i form av Mr. Hyde. Den andre halvdelen følger Claire Wheaton (Krista Bridges) i hennes juridiske forsøk på å hjelpe og frikjenne Dr. Jekyll for mordene utført av Mr. Hyde.
I motsetning til de tre tidligere nevnte skuespillerne klarer ikke Scott å fremheve forskjellen mellom den gode Dr. Jekyll og den onde Mr. Hyde på en overbevisende måte. Siden hans kvaliteter som skuespiller ikke er tilstrekkelig har man derfor benyttet billige triks som linser og at Mr. Hyde går i dress og Dr. Jekyll i skinnbukser. Allikevel kan det tidvis være vanskelig å se hvilken av karakterene Scott spiller, siden han ikke er i stand til å utføre en distingvert forvandling mellom de to karakterene.
Tom Skerritt er filmens blikkfang i birollen som Jekylls nære venn, men heller ikke den tidligere Emmy-vinneren er her i stand til å leve seg troverdig inn i sin rolle. Hele filmen igjennom har han kun et undrende ”jeg forstår ikke-uttrykk”, noe som nok skyldes den forhastede oppbygningen av historien og den uklare og uforståelige vinklingen.
Teknisk
Bildeformatet er 1.78:1, og bildet er både klart og sterkt. En del billige spesialeffekter har blitt benyttet, i sær for å gi en følelse av personlighetsforvandling, og dette ser amatørmessig ut uansett hvor godt bildet på selve utgivelsen er.
Lyden var generelt noe tam, men så la heller ikke filmen særlig vekt på verken skremselselementer, musikk eller andre lydeffekter. Lydformatet er overraskende nok 5.1 surround, uten at dette på noe vis var en særlig spektakulær lydopplevelse.
Av ekstramateriale var det kun trailere av andre filmer og en filmografi/biografi av regissøren og de tre viktigste skuespillerne (Dougray Scott, Krista Bridges og Tom Skerritt).