Salò - Sodomas 120 dager (1975)

En bedriten bismak

Av Martin LahlumFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook19.03.06

Løselig basert på Marquis de Sades roman ”Sodoms 120 dager”, ble ”Salo” presentert av filmmakeren Pasolini i 1975. Filmen ble meget negativt tatt imot da den kom, og kort tid etter at filmen var ferdiggjort ble Pasolini funnet drept – et drap som fortsatt ikke er oppklart, men som mange mener at har en sammenheng med nettopp denne filmen. Filmen ble, som Sades roman, forbudt i mange land da den kom, og er det fortsatt.

Pasolini har lagt handlingen av filmen til republikken Salo, i Italia, under Tysklands nazistyre i 1944. Allerede i andre innstilling møter vi filmens fire hovedpersoner: en president, en dommer, en biskop og en hertug. I en pakt starter disse sin private lek, hvor de først ved militærmakt kidnapper et stort utvalg av unge gutter og jenter, hvorav de velger ut ni jenter og ni gutter, og tar så disse med til et ekstravagant slott hvor de gjør dem til slaver for å tilfredsstille sine egne bisarre lyster.

Filmen er delt opp i fire deler, løselig basert på Dantes ”Inferno”:
Anteinferno – som viser hendelsene fra vi blir kjent med de fire sadistiske autoritene til vi kommer inn i selve huset. Herfra og ut resten av filmen får vi høre historier av diverse arter, fortalt av horer; historier som de fire overherrenes sexslaver så blir tvunget til å gjennomføre.
Circle of Maniacs: viser den første prostituertes historier om sex, og gjerne analsex, og videre hvordan de uskyldige ungdommene blir tvunget til forskjellige seksuelle handlinger.
Circle of Shit: viser den andre prostituertes historier om ekskrementer i seksuelle handlinger, og videre hvordan ungdommene blir tvunget til lignende handlinger.
Circle of Blood: viser den tredje prostituertes historier om tortur, og videre hvordan de fire autoritetspersonene samler sammen de som har begått brudd mot deres regler, og straffer dem.

Filmens mest positive side er dens klipp og kamerabruk. I bildesiden glir hele filmen fint, og ved flere tilfeller dukker det opp overraskende kameravinkler og metoder for kamerabruk. Til tross for at dette kan virke overraskende til tider så mener jeg at det ikke trer frem som negativt siden det aldri skaper noen dårlig rytme i filmen. Filmens kanskje eneste store problem på denne fronten er at det hele går såpass glatt at tidsperioden i filmen blir veldig vag. Skjer det hele over tre dager, tre uker, tre måneder, eller? Selv satt jeg igjen med at filmen foregår over tre dager, men når man tenker på filmens innhold så virker det særdeles lite sannsynelig at alt dette kan ha skjedd over kun tre dager.

Filmens helt klart beste ting er måten den siste scenen blir filmet på – måten den fanger opp voyeuristene og sadistene i de fire mennene på. Dette er en utrolig effektfull scene som på forbausende vis presterer å skape en følelse av avsky hos tilskueren.

Et annet spennende element ved filmen er musikken, som Ennio Morricone (kanskje mest kjent for sin musikk til Sergio Leones spaghettiwesterns) står for. All musikk i filmen er diegetisk (det vil si at musikken kommer fra lydkilder inne i selve filmen), og blir alltid spilt av en kvinne som er tilstedeværende i de rommene handlingene tar sted. Musikken hun spiller endrer seg etter hvilke historier og hvilke bestialske handlinger som tar sted. Under et massebryllup spilles det lystig på et trekkspill, mens det for eksempel spilles disharmonisk samtidsmusikk på piano under fortellerseansen i Circle of Blood-seansen. Musikken er eksemplarisk komponert av en særdeles dyktig komponist, hvor all musikk tilpasser seg scenens underliggende følelser og stemninger.

Lydmessig er dog ikke filmen like god. Allerede i klippingen mellom de to første innstillingene merker man at det ikke har blitt jobbet særlig godt med dette. Lydene fra omgivelsene av førstebildet legger et sus som kuttes brått av til andre innstilling, som er helt stille. Dette skaper en veldig lite tilfredsstillende effekt i filmen. Også videre i filmen kan det være vanskelig å få med seg ting på lydsporet siden opptaket av lyden ikke alltid er gjort like bra. Dessuten er lyden utrolig lavt spilt inn. Et annet problem er at det ikke alltid blir tatt hensyn til at lydnivået bør endre seg i forhold til avstanden mellom lydens opphavskilde og kameraet/tilskueren, til tross for at dette som regel blir gjort veldig bra, og på en original måte.

Alt i alt så inneholder filmen litt for mye rusk på det tekniske plan til å kunne få av de sterkeste karakterene. Videre blir den mildt sagt den harske hetsen mot de styrende makter noe vel vulgær og overdreven. De fire høytstående mennene representerer her den styrende makten og kapitalismen, noe Pasolini foraktet voldsomt (han var sterkt forankret i kommunismen). Pasolini har dog gjort en utrolig god jobb med å finne de riktige skuespillerne. Ikke bare spiller de sine roller veldig godt, men deres utseender er også like frastøtende som deres forvridde, seksuelle fantasier.

Dette er garantert en av de mest motbydelige filmene jeg noen gang har sett, og jeg er ikke ukjent med filmer som inneholder obskøne scener av vold, tortur og grusomme seksuelle handlinger. Jeg ble frastøtt av Umberto Lenzis ”Eaten Alive” da jeg så den, men denne filmen vakte mer avsky i meg enn hva jeg har opplevd fra noen annen film. Seksuelt får man aldri se verken eksplisitte seksuelle handlinger, erigerte peniser eller kvinners mest inntime kjønnsorgan, men det er følelsen av den tvangen og fortapelsen disse unge menneskene blir utsatt for som virkelig treffer deg. Stemningen er mesterlig fanget opp av Pasolini, men den er også grusom. Ville jeg egentlig se mennesker spise sin egen og andres avføring? Ville jeg se voldtekter? Ville jeg se torturering? I det filmen stopper og skjermen blir svart sitter jeg igjen med ekkel bismak i kjeften. Ville jeg egentlig se denne filmen?

Teknisk
Filmens bilde er i 4:3 letterbox (1.66:1) og lyden i Dolby Digital Mono. Bildekvaliteten i filmen er helt grei, men ikke noe ekstraordinært god. Med tanke på filmens alder og stil er den som forventet; akseptabel, men ikke mer. På lydsiden så syns jeg ikke at mono holder. Morricones musikk fortjener mer enn det. Det er til tider fantastisk musikk han har komponert, og selv om musikken kanskje ikke er det aller viktigste i filmen så hadde et stereospor gjort seg. Filmen er tekstet på norsk og dansk.

Av ekstramateriale er det ikke så mye å skryte av. Man får en kort biografi om regissøren Pasolini og en utvalgt filmliste over hans verker, noe som i og for seg er interessant nok siden Pasolini tilsynelatende ikke var en helt ordinær mann med ordinære fantasier og tanker. Videre får man en trailer. Det er alt. Til ekstramateriale å være så er ikke dette mye å skryte av. Det er greit, men ikke bra. Med en så kontroversiell film som dette burde det være lett å skaffe til veie mer interessant materiale.